15. september 2015: Elisabeth Sjøblom var i utgangspunktet på UNN i Tromsø for en rutineundersøkelse. I stedet kom hun ut fra sykehuset med en kreftdiagnose. Siden da har ikke livet vært det samme for den Skjervøy-bosatte kvænangsværingen.

– Jeg hadde merket symptomer, men trodde det var andre ting i gjære. Men jeg fikk konstatert livmorhalskreft. Svulsten var stor, så det var ingen tvil. Legene visste hva som måtte gjøres, sier Elisabeth.

De neste ukene gikk med til forberedelser. Elisabeth ble preppet og informert om hva som skulle skje. Informasjonsmengden var overveldende.

– 12 oktober begynte jeg på min første stråling. To dager senere fikk jeg den første cellegiften.

Behandlingen gikk fort, raskere enn det Elisabeth selv hadde trodd. Allerede i november var hun erklært kreftfri. Og det har hun vært siden.

– Det gikk kjempefort, ja. Det var nesten sånn at jeg ikke rakk å bli redd. Selv om det ikke var noe snakk om overlevelsessjansene, så var jeg aldri engstelig for at jeg ikke skulle bli frisk igjen. Og bivirkninger og senskader var heller ikke noe jeg tenkte mye på. Jeg hadde mer enn nok med det som skjedde der og da.

TØFF TID: Elisabeth Sjøblom måtte til slutt innse at hun ikke klarte å stå i jobben sin som følge av senskadene etter kreftbehandling. Jeg ville så gjerne, men det gikk ikke, sier Elisabeth.

Leget sine sår

Da behandlingen var over brukte Elisabeth en stund på å komme til hektene. Hun var sår både innvendig og utvendig etter strålebehandlingene.

– Ja, den første tiden etterpå brukte jeg til å bokstavelig talt lege mine sår og pleie meg selv. Det gikk greit den første tiden, spesielt når sårheten begynte å gi seg og ting begynte å føles sånn høvelig normalt.

I april 2016 mente hun at hun var klar til å gå tilbake til jobben i PP-tjenesten på Skjervøy. Men det skulle snart vise seg at å være kreftfri ikke bestandig er synonymt med å være friskmeldt. Elisabeth, som bestandig hadde stått på i jobben sin, fikk problemer med å takle det hun bestandig hadde trivdes med å gjøre.

– Jeg hadde veldig lyst til å komme tilbake på jobb. Men jeg fikk ganske raskt en psykisk nedtur. Det veltet innover meg hva jeg hadde vært igjennom og jeg fikk det kjempevanskelig.

Tryggheten som hun tross alt hadde følt når hun ble tatt vare på sykehuset var borte. Hun følte seg alene om problemene.

– Når du er i behandling, så blir du tatt så godt vare på. Når du er ferdig, så blir du «sluppet av toget» og det er meningen at du skal greie deg selv. Men det var fryktelig tøft og jeg følte meg veldig ensom. Den sommeren var det så ille at jeg tenkte at det var like greit om jeg ble syk igjen. Da hadde i alle fall noen tatt vare på meg, sier Elisabeth.

Fatigue

Hun forteller om ulike fysiske og fysiske plager, men det verste er nesten utmattetheten – eller fatigue, som det heter på fagspråket.

– Jeg kan leve med at man er ødelagt innvendig, at det å få start på dagen er vanskelig og at mage- og tarmplager gjør at en alltid må vite hvor nærmeste toalett er. Men fatiguen gjør at uansett hva jeg gjør, så er jeg ofte sliten og fri for energi. Jeg har problemer med å konsentrere meg. Hukommelsen svikter og jeg må ofte lete etter ordene.

Det er kjente senskader etter kreftbehandling alt sammen. Men ikke noe lettere å leve med av den grunn.

– Ja, jeg syns det er for lite fokus på senskadene og spesielt fatigue. Selv leger jeg har vært hos har hatt problemer med å forstå fatigue. Det er ikke helt anerkjent, sier Elisabeth.

Helst hver tredje uke

I den første perioden etter hun ble utskrevet, var hun på kontroll hver tredje måned. Nå er hun over på halvårige kontroller.

– Behandlingen min burde ikke vært over den 26. november 2015. Det burde være tilbud om oppfølging for eksempel hver tredje uke i hjemkommunen, i tillegg til hver tredje måned ved kreftavdelinga. Så finnes det rehabiliteringsinstitusjoner. Jeg har hatt fine og flotte opphold på både Kurbadet og på Montebellosenteret. Men det trengs noe mer. Jeg savner at helsevesenet i kommunen er mer på tilbudssiden.

Klarer ikke å jobbe

Hun har prøvd flere ganger å komme tilbake i jobb, men det har ikke gått. I november i fjor kastet hun inn håndkleet. I dag er hun på avklaringspenger.

– Jeg er redd for å bli en sånn person som ligger på sofaen hele tiden. Jeg har aldri vært å i så dårlig fysisk forfatning som jeg er nå, men når jeg har gode dager, så prøver jeg å være aktiv. Treffe folk og trene.

– Hvordan er det når folk har lagt din kreftsykdom bak seg, men du fortsatt sliter med ettervirkningene?

– Folk ser meg bare på de gode dagene. Når jeg har dårlige dager, så holder jeg meg for meg selv. Men folk flest har gått videre og jeg kommer veldig sakte etter. Jeg har forsonet meg med at jeg må leve med mesteparten av de problemene jeg har, sier Elisabeth.

Hun prioriterer også å gjøre ting sammen med familien når hun har de gode dagene. For de dårlige kommer uansett.

– Hadde det ikke vært for den fantastiske familien min, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært. De har vært veldig tålmodige og støttende og lar meg gjøre ting i mitt eget tempo.

Aksjonsleder

Elisabeth Sjøblom og datteren Madelen Stenvik Sjøblom Foto: Torbjørn O. Karlsen

12. mars har russen ved Nordreisa videregående skole sin innsamlingsaksjon for kreftsaken.

Pengene i år skal gå til nettopp forskning for at færre skal få senskader og at flere skal få et godt liv etter kreftsykdommen. Den yngste datteren til Elisabeth, Madelen Stensvik Sjøblom (19) er aksjonsleder.

– Det gir jo ekstra mening for meg når mamma har vært igjennom det hun har vært. Men samtidig ville jeg nok ha engasjert meg uansett, selv om motivasjonen er en annen nå, sier Madelen, som håper at de pengene som blir samlet inn kan hjelpe blant andre moren hennes.

– Alt hjelper, ja. Men for meg er det ikke det viktigste å samle inn penger, men å kaste lys over temaet. Det snakkes jo ikke om senskader og før mamma ble syk visste jeg ingenting om det. Nå vet jeg mer.