Tidlig på 60-tallet byttet Aase Hesselberg (nå 96 år) og ektemannen ut en leilighet i Oslo med en åtte mål stor tomt i Lommedalen i Bærum. De bygget hus og gravde ut en badedam mellom bergene. De fire barna lekte blant furu- og bjørketrær, knauser og småfugler på naturtomten. Nina Hesselberg var ett av barna.
– Jeg husker det som lykke, det møtet med naturen. Nå har jeg hatt den samme følelsen, forteller hun.
Drøyt 45 år etter at hun flyttet hjemmefra, har Nina og ektemannen Georges Midré bygget hus på barndomstomten hennes, sammen med datteren Siri Midré og hennes mann Pål Pettersen. Boligen er bygget som to separate, men tilknyttede enheter, og vant Bærum kommunes arkitekturpris i 2016.
Siri vokste opp i Tromsø, men har gode minner fra sommerferiene i Lommedalen.
– For meg har dette vært et ferieparadis. Jeg har alltid vært nær bestemor, og husker at vi har gått rundt her, og hun har spurt: Vil du ikke bygge her, da, forteller Siri.
Bedre liv med mikrohus
Bratt tomt
Arkitektene Anna Røtnes fra Praksis A og Eskil Tin fra Tintin motor fikk i oppdrag å tegne huset. Utgangspunktet var en stupbratt tomt, som skulle ivaretas mest mulig, og et ønske om fellesskap, men også å kunne leve helt privat. Begrepet dobbeltbolig ble lansert for å beskrive enhetene.
Huset skulle heller ikke ta for mye av utsikten fra Aase, som var vant til å kunne skue fritt utover Bærumsåsene fra høyden huset hennes står på. Derfor ble dobbeltboligen lagt lavt i terrenget, og kun én etasje står over bakken, sett fra inngangspartiet. Til gjengjeld strekker huset seg nedover skråningen, nøye tilpasset terrenget. En hylle i berget ble sprengt ut for å gi plass. Det er dessuten åpent mellom enhetene, kun overbygget binder dem sammen, i tillegg til felles teknisk rom i kjelleren. Enhetene er vinklet mot hverandre, slik at det dannes et tun på oversiden.
En patio av betong går rundt huset og følger terrenget på nedsiden. Betongtrappen mellom enhetene har både store og små trinn, slik at den også kan fungere som sitteplass. I tillegg er det bygget inn rom for grønne planter, og regnvannet ledes fra takrennen og ned til blomsterbedene.
Betong og tre går igjen både inne og ute.
– Treverket er furu all the way, forteller Røtnes.
Vedlikeholdsfri malmfuru til kledning, kvistfri, mattlakkert heltre til gulv, kvistfri lutet furu på vegger og i tak, og furufiner på hyller, noen lettvegger og skyvedører. I veggene er det trefiberisolasjon fremfor steinull/glassull.
– For å utnytte treets egenskaper til å ta opp og avgi fuktighet, sier Røtnes.
Oppe blant fuglene
De to enhetene er begge snaut 140 kvadratmeter store, men skiller seg fra hverandre i planløsningen. Siri og Påls del består av tre halve etasjer. Man kommer inn i en gang med en furufiner-garderobe og et toalett, som begge lukkes med skyvedør. Deretter følger kjøkkenet, der nesten hele veggen er en foldedør i glass, som kan åpnes helt opp mot den overbygde terrassen, og slik utvide rommet betraktelig på varme dager. Utenfor vinduet er man høyt oppe i trærne, og ekorn og småfugler underholder stadig barna.
Kjøkkenet har fått peis og kjøkkenbenk av betong.
– Vi ville at kjøkkenet skulle være hovedoppholdsrommet, derfor valgte vi å ha peisen her, heller enn i stua, forteller Pål.
Videre ned en halv etasje er stuen, med plassbygde bokhyller i finer, og hvit gipspuss på veggene.
– Det er fint å ha ulike soner: etasjen oppe som er lys, og stuen der det er mer huleaktig. Men når kveldssolen kommer inn nede i stuen, er det mørkere oppe, sier Siri.
De halve etasjene gir åpenhet og nærhet mellom planene, og lyset skrår diagonalt mellom kjøkkenet og underetasjen. Videre har barna fått en lekesone, i tillegg til hvert sitt rom.
Ikke gjerder
Enheten til foreldregenerasjonen, Nina og Georges, har bad, soverom, kjøkken og stue på ett plan. Det var imidlertid et poeng for pensjonistene at boligen hadde arkitektoniske kvaliteter.
– Det skulle være en ordentlig bolig, ikke et omsorgssenter, sier Nina.
På det høyeste er det fire og en halv meter oppunder taket. Noen av veggene, som skilleveggen mellom kjøkken og stue, går ikke helt til taket, og gir luft og åpenhet. I tillegg har Georges fått romslig arbeidsrom og bod i kjelleren – som et plaster på såret for at han forlot Tromsø, byen han hadde bodd i i 45 år.
– Dermed flyttet jeg inn i Hesselberg-dynastiet, sier han og smiler.
Det er nemlig ikke bare Nina, Siri og Aase i området. Den en gang så store tomten er også skilt ut til henholdsvis Ninas søster og nevø.
Siri og foreldrene bestemte seg for ikke å lage gjerder eller markerte skiller mellom eiendommene.
– Vi holder oss likevel innenfor våre soner. Selv om vi bor veldig nær, har vi fullt privatliv, sier Siri.
De roper bort til Aase, som nå har tatt seg en tur ut i hagen. Det har skjedd mye med tomten siden 60-tallet. De tre siste årene har vært preget av byggearbeid. Badedammen er blitt inngjerdet. Men 95-åringens ønske om å beholde en del utsikt, samt å bevare et av de eldste trærne, er ivaretatt.
– Det var en skjønn tomt, så jeg ville gjerne beholde noe av den. Når jeg tenker på hvor bratt tomten var, synes jeg det er blitt riktig bra, sier hun.
Og de nye beboerne trives godt, både i huset og med å ha flyttet nærmere familien.
– På et eller annet tidspunkt må man bestemme seg: «Nå hører jeg til her», sier Nina.