16. april seilte Vegard Flåten Andreassen fra Nordreisa og to kompiser ut fra Saint Martin i Karibia med retning østover. Målet var Europa via øygruppen Azorene i Portugal.

Dette var Flåten Andreassens første seiltur, mens kompisene Carl Emil Gottschalk Lie og Nikolai Johnsrud er langt mer rutinert på det åpne hav. Gottschalk Lie og Johnsrud hadde allerede seilt «Windy Lady» fra Norge i september og krysset Atlanteren vestover rundt juletider.

Kompisgjengen, som gikk sammen på flyskole i Florida, forventet å bruke like over 15 dager på de 2200 nautiske milene over Atlanteren.

Båten ristet

På den syvende dagen av seilturen markerte Vegard Flåten Andreassen og kompisene at de var halvveis over Atlanterhavet. Til da hadde de hatt godt vær og vind som blåste i riktig retning. Dag åtte forberedte de seg på røffere vær og sjø som var meldt de neste dagene. Samme natt mistet de styring på båten.

– Vi våknet av at seilene blafret, båten ristet og vi skjønte at noe hadde skjedd. Carl ga beskjed at det nok var best om vi sto opp, han hadde ingen styring på båten, sier Flåten Andreassen.

Sammen tok de ned alle seilene i nattemørket og startet motoren for å få fremdrift på båten. De kontrollerte båten innvendig, om den tok inn vann og om alt sto fint til med vaiere og kabler.

– Vi konkluderte med at problemet måtte være på utsiden, og at det kanskje var roret som var brekt. Det var umulig å sende noen for å sjekke, i tillegg til at det var mørkt var det såpass røff sjø. Bølgene slo over båten konstant, og regelmessig inn i cockpit. En stor bølge dro også med seg ankeret som var festet akter.

Stå han av

Det viste seg å være riktig. Av det i utgangspunktet nærmere to meter lange roret, var det omtrent 20 centimeter som hang igjen. Den lille biten som var igjen var ikke stor nok for å styre båten med seilene oppe.

– Man tenker veldig rasjonelt i en sånn situasjon. Man må bare stå han av.

– Vi opplevde det ikke som dramatisk. Skuta fløt, den tok ikke inn vann og vi hadde massevis av utstyr, mat og vann med oss. Men det er jo kinkig å nesten ikke ha noe å styre med, sier Flåten Andreassen.

For lite drivstoff

På dette tidspunktet hadde de nok diesel for 800 nautiske mil. Da roret knakk gjensto enda 1020 nautiske mil.

– Når vi gikk på motoren kunne vi holde sånn passe retning med det lille av roret som var igjen, men vi hadde ikke nok drivstoff til å ta oss helt fram. Vi visste at vi måtte finne på noe.

mye tid for seg selv: På overfarten var det alltid én ombord som var våken. Flåten Andreassen forteller at man får mye tid til å tenke i løpet av 16 døgn på sjøen.

Seilerne konkluderte med å forsøke å bygge et nødror. Via satelitt fikk de kontaktet foreldre, og kontinuerlig holdt de kontakten med Portugisisk kystvakt.

En gigantisk redning

En litt mer snarlig redning viste seg plutselig en morgen da de satt og drakk kaffe. På radarene oppdaget de «Navigator of the Seas», et av verdens største passasjerskip som kan ta nærmere 5000 mennesker.

– Vi var usikre på om vi skulle spørre om hjelp. Vi hadde vann og mat nok. Man er jo litt ydmyk. Vi følte sånn sett ikke at vi var i nødsituasjon, men vi kontakte de på nødsambandet og spurte om de hadde 200 liter diesel og avse.

Kapteinen på cruiseskipet viste seg å være Norge, og på kort tid kunne han forsikre seilerne om at de skulle få 200 liter diesel.

– Og når du ser et 311 meter lange skipet i horisonten begynner å svinge mot deg. Da skjønner du at du har satt store ting i bevegelse.

applaus: Passasjerene på «Navigator of the seas» fikk med seg den lille «redningsaksjonen». Dette var én av to båter Flåten Andreassen og de andre så i løpet av turen over Atlanterhavet.

Enorm jubel

– Når skipet kom nærmere så vi jo at det sto folk langs rekkene på alle dekkene. Passasjerene hadde nok fått beskjed om at de skulle redde en båt i nød. Alle sto og se på oss i seilbåten som lå og duppet i sjøen, og med drivstoff fikk vi overlevert enorm jubel og applaus.

Med nok drivstoff fortsatte ferden mot Portugal, sakte, men fint.

Takket været godt vær og mye vind i begynnelsen av turen brukte de kun 16 døgn på overfarten.

fikk drivstoff: Seilerne fikk 200 liter diesel fra cruiseskipet.

– Å seile så langt er veldig gøy. Du får en utrolig frihetsfølelse, men du får jo mye tid til å tenke! Livet ombord i en liten seilbåt er utfordrende i begynnelsen og det tar tid å venne seg til de kontinuerlige bevegelsene. I løpet av to uker på havet går man inn i en slags boble og det blir mye rutiner.

– Det er veldig annerledes enn å kjøre elvebåt på Reisaelva! Ler Flåten Andreassen.