Besteforeldrene mine bodde i et ikke altfor stort og ikke altfor godt isolert hus. Men verken de eller de tre ungene deres led noen nød. Tvert imot hadde de etter alt å dømme et godt liv.

Eg fikk etter deres død anledning til å bo i huset sammen med familien min i to-tre år. Minnene fra barndommen min dukka opp ett etter ett. Ved det lille kjøkkenbordet hadde eg sittet mang en gang og spist - nettopp: Fisk og potedes.

Det var forresten ingen som kunne lage så god spikkeauar som bestemora mi. Foreldrene mine laga sjølsagt også spikkeauar, men det var noe med bestemor sin som gjorde den uslåelig. Hva det var, er ei gåte den dag i dag. Også flatbrødet hennes, da!

I kjøkkengolvet i det lille huset var det ei luke. Hver gang bestemora mi åpna den og klatra ned trestigen for å hente opp noe, spredte det seg ei lukt av jord i kjøkkenet, sjølve grunnlaget for livberging. Her var det jordgolv og vegger murt av flate steinheller. Bare én vegg var av betong, og den rakk ikke helt opp. Oppå den stod hver høst rekker av saftflasker. Det var blåbærsaft, laga av blåbær bestemora mi hadde plukka og videreforedla til saft og syltetøy. Her stod også burker med tyttebærsyltetøy og bringebærsyltetøy, kokt og tilsatt sukker. Frysetøy? Ha-ha!

På jordgolvet var det tre-fire binger av tre. Her var poteten lagra; mandel, gulløye og rødpotet. Og nepene, som var den vanligste grønnsaken hos mange her nord på den tida. Ja, også rabarbra, da. Her nede, i jordkjelleren under kjøkkenet, stod også diverse treburker med spekemat: saltkjøtt, spikkeauar, spikkesild og sjøørret. Mat for hele vinteren.

I fjøset på det lille småbruket var det et par kyr og 10-12 sauer. Og noen høner var der også. Melk, kjøtt og egg. I tillegg brukte bestefaren min å kjøpe en grisunge som han fødde opp og slakta til jul. Festmat!

I elva var der fisk å få, og bestefaren min var litt av en ekspert på å sikre seg vinterforsyning av røe og sjøbørting, uten at det gikk ut over bestanden. I sjøen kunne man pilke så mye hyse man bare ville. Og anna fisk.

Mye mat, ja. Men også mye arbeid. I dag er det mye lettere. Du får alt dette på Coop’en eller på Rema eller hvor du nå handler. Du behøver ikke slite med bærplukking og potetopptaking. Du behøver ikke dyrke grønnsaker.

Men hvis det nå kommer ei ny energikrise. Varetransporten står uten drivstoff. Matvarene kommer ikke fram til Coop og Rema. Eller at matvarene rett og slett ikke finnes. Du får ikke betalt med bankkortet ditt fordi bankenes datasystem er hacket, slik at du heller ikke får tatt ut penger. Eller kanskje kontantene ikke finnes lenger fordi politikerne har gjennomført sin plan om kontantløst samfunn, slik at du helt mister kontrollen over dine egne penger.

Hva gjør du da?

De små enhetene som var sjølforsynt med mat og vel så det, som mine besteforeldres, er borte. Likeså mye av kunnskapen om hvordan man dyrker sin egen mat.

I en sånn situasjon kan verken jagerfly, USA eller NATO hjelpe oss. Likevel er det det vi først og fremst satser på for våres egen sikkerhet. Mens vi stadig blir mer utrygge i en verden som i stor grad styres styres av maktsyke despoter og ignorante ledere.