– Pappa plukket vekk stjernenykker

(Denne saken har stått på trykk i TIL-avisa 2018, en fotballavis utgitt og produsert av Tverrelvdalen IL.)

For tvillingene fra Nordreisa har fotballferden gått fra aldersbestemt fotball, aldersbestemt landslag, vært blant annet i Tromsø IL og Bodø/Glimt, men er nå kanskje de viktigste brikkene i Bård Floviks Alta-mannskap som skal kjempe om opprykk til 1. divisjonen. Vi har satt oss ned med de to, sett på bilder og mintes en person som har hatt enormt betydning for fotballen i Finnmark og Nord-Troms – Thor-Åge Braaten som gikk bort ikke lenge før han skulle fylt 57 år.

– For oss er det artig å høre historiene om han som trener og spiller i Finnmark, og hvor stor pris det ble satt på han i Tverrelvdalen og det han utrettet som spillende trener her. Det har gått snart fem år og savnet er fortsatt sterkt, men nå overskygger ikke sorgen minnene lengre, forteller Thomas og Vegard, to av profilene i nordnorsk fotball. Vi har satt oss ned for å prate om den vanskelige tiden etter at de mistet sin mentor og viktigste støttespiller, men også om en mann som har satt sterke spor etter seg i Finnmark og Nord-Troms.

Klar for trening

Vi er i Finmarkshallen, arbeidsplassen til Vegard og Thomas. Begge har profesjonelle kontrakter med Alta IF, men jobber og studerer ved siden av. Thomas er ansatt i Bolyst-prosjektet til fotballkretsen og Vegard er på god vei til å bli lærer – for øvrig et yrkesvalg som også foreldrene Thor-Åge og Johanne tok i sin tid.

Men hva har Thor-Åge betydd for at Thomas og Vegard i dag er blant 2. divisjonens desidert største profiler, og deres suksess i blant annet toppklubben Bodø/Glimt?

– Enormt mye. Pappa formet oss som fotballspillere, men noe mye viktigere fikk vi med oss fra hjemmefra; mamma og pappas holdning om at ingen har lov å oppføre seg som stjerner, og at kameratene og laget er viktigere enn enkeltspillere. Det er noe vi håper å kunne formidle videre, både som spillere og eventuelt som trenere. Skulle vi noen ganger bryte med «hjemmeleksa» håper vi å bli snakket til rette, klargjør brødrene.

Da den tunge beskjeden kom i oktober i 2013 endret mye seg – også perspektiv på livet.

– Det er mange ting som er viktigere enn fotball. Verden går ikke under med et tap. Livet er mer enn seire og tap, selv om fotballen har en stor plass i hverdagen vår.

– Unik person

La oss imidlertid rekapitulere litt om pappaen som har fostret to av de beste nordnorske fotballspillere som er i aksjon ute på banen, men også et musikktalent i Vegard og Thomas lillesøster Agnete. Ifølge brødrene fikk Agnete minst like stor oppmerksomhet og hjelp hos den musikkinteresserte faren.

For Thor-Åge startet karrieren på Elvebakken hvor han bodde de 10 første årene i sitt liv. Deretter havnet familien i Kirkenes som en følge av farens forflytning som yrkesmilitær. Her utviklet Thor-Åge seg til en habil fotballspiller på Kirkenes og Sørild. Tilbake i Alta som student ble han overtalt til å bli spillende trener i Tverrelvdalen i 4. divisjonen sammen med Jarle Mjøen.

– Det må være en av de mest suksessfylte treneransettelser klubben noen ganger har gjort. Thor-Åge har vært en av klubbens absolutt beste trenere noensinne. I 1983 da vi som likestilte spillende trenere fikk laget opp fra 4. til 3. divisjonen, var Thor-Åge nøkkelen. Spillerstallen var ujevn, men vi hadde fått inn en trener som var en moderne leder. Han hadde et unikt øye for å skape lag, få det beste ut av alle. Det ga stor suksess, men denne sesongen ble også et høydepunkt miljømessig. Med sin litt spesielle form for humor, kommentarer hvor nær sagt alle situasjonen ble tatt på kornet på en litt tørvittig måte, var det aldri kjedelig verken på kamp eller trening, mimrer Mjøen og legger til:

– Så lot han oss aldri heller glemme at han hadde en dødballfot som var en garanti for mål om avstanden var mellom 25 og 35 meter. Det ble vel syv åtte slik mål i løpet av sesongen.

Scoret for sin pappa og da kom tårene

Sjef for talentfabrikk

Året etter opprykket med Tverrelvdalen, flyttet Thor-Åge, sammen med Johanne, til Kirkenes. Allerede i 1985 var paret på plass i Nordreisa, nær Johannes familie, bestemt på at her skulle de bli å skape en framtid for familien. Thor-Åge ble svært sentralt i utviklingen av Nordreisa som klubb, men ikke minst som sjef for en talentfrabrikk, som fikk fram utrolig mange god fotballspillere i de første årene på 2000-tallet. Da hadde han spilt noen sesonger på A-laget til Nordreisa hvor han også i perioder var trener.

– Pappa var svært opptatt av allsidighet. Derfor ble vi oppmuntret til å drive med ulike idretter, men det ble i hovedsak fotball og handball. Innenfor sistnevnte gren var vi faktisk nordnorsk mestere på Gutter 15-nivå med Nordreisa, da sammen med en stamme spillere som var to år eldre enn oss. Også innen handballen var pappa med som trener og leder for laget vårt, men stilte også opp for Agnete både i fotball og handball, forteller Thomas og Vegard.

Det var imidlertid 1987-årgangen som skulle bli det ypperste fra «talentfabrikken». I dette kullet var det mange spillere som hadde ferdigheter og grunnlag til å nå langt. Tvillingene Braaten tok spranget, mange andre avsluttet fotballkarrieren for tidlig. En av de som ikke gjorde det var Ruben Kristiansen, rett nok året yngre enn de fleste i 87-gruppa. I dag er han en av landets beste backer og har vært en profil i Brann og Tromsø i snart 10 år.

Innprentet ydmykhet

– Nivået var veldig høyt, og vi tror suksessen lå i pappas filosofi om å se og verdsette alle. Det forteller litt at vi i lille Nordreisa hadde to 11-erlag og ett syverlag med stort sett spillere fra 87-årgangen. Nesten ikke frafall, og med stor utvikling både hos enkeltspillere og lag.

– Og Thomas og Vegard ble stjernene som etter hvert fikk sin debut på guttelandslaget?

– Å, nei du. På hvert av de tre lagene ble det delt ut prestisjetunge priser som betydde mye. De som vant fikk T-skjorte med påskriften «Årets spiller», og den ble flittig brukt av de som fikk prisen. Vi fikk aldri muligheten til «å sole oss» i glansen av prisen selv om vi var representasjonsspillere. Mamma har fortalt at hun og pappa snakket om dette hjemme; og at at ble enige om at vi fikk nok oppturer og bekreftelse på vår utvikling, og at både gruppa og andre spillere ville ha mer nytte av å bli tildelt prisen.

– Men dere var best og burde fått den?

– Ja, vi ble plukket ut og kom videre til representasjonslag, men det var litt i ånden til mamma og pappa at vi måtte lære oss å være ydmyke, og glede oss over andres suksess. Derfor fikk vi også klar beskjed om at det var uaktuelt å kun spille for A-laget da vi tidlig fikk debut her. Det var aldri aktuelt «å glemme» laget hvor vi hadde tatt steg og utviklet oss, og vi måtte bidra både på trening og kamp med 87-guttene i tillegg til A-laget.

I talentarbeidet til Thor-Åge hører det med at han og Johanne var svært sentral i St. Hans-turneringen i Nordreisa gjennom mange år, og at de var med å sette profilen på turneringen der seire og poeng bevisst ble tonet ned og erstattet med fokus på utvikling og gladfotball.

La Manga-samling

Etter at Thor Åge flyttet til Nordreisa holdt han og medtrener Jarle Mjøen i Tverrelvdalen fortsatt kontakt. I 2002 ble Thor Åge og to andre Nordreisa-trenere med på trenersamling på La Manga.

– Vi var vel åtte eller ni trenere som dro på studitur til La Manga. Det var en tid da alle norske topplag var på treningsleir. Vi var vel åtte eller ni trenere som dro på studietur til La Manga. Det var en tid da alle norske topplag var på treningsleir her, og det var en konsentrert tilgang på impulser som vi kunne nyte godt av. Likevel var nok læring av hverandre, og de diskusjonene vi hadde, det som ga størst utbytte. Her var Thor-Åge den fremste eksponenten i diskusjonene på at småklubber må utvikle egne spillere, og at det var fullt mulig å lykkes gjennom langsiktig jobbing. Han var en markant motstander av å «kjøpe» inn spillere, og at stammen måtte være egenutviklede spillere med tilhørighet i lokalmiljøet. Det ble også varemerket på Nordreisa de neste årene, forteller Mjøen.

Savner rådgiveren

Både Thomas og Vegard fikk tidlig vite at de stod helt fritt til å velge veien videre innen fotballen. Fra Thor-Åge og mamma Johanne ville de få støtte uansett valg, også om de la fotballen på hylla.

– Pappa var en god rådgiver når det etter hvert ble klart at vi utviklet oss så mye at det var naturlig å forlate Nordreisa. Han og resten av klubben støttet oss, og det var aldri noe press om å fortsette å spille for Nordreisa. Foreldrene vår har stått bak oss og har gitt råd og støtte i klubbvalg også som seniorutøvere. Vi har jo ofte vært på samme lag, men også valgt litt forskjellig vei noen sesonger. Mamma er fortsatt en god støttespiller og er fast inventar i Finnmarkshallen når vi spiller kamp, sammen med søster Agnete. Det betyr veldig mye. Mamma er ikke spesielt interessert i fotball, men bruker å si til oss at hun er veldig engasjert i sine egne barn og laget de spiller på. Engasjementet høres gjerne også fra tribuneplass.

Thomas skal som stopper hindre scoring, Vegard skal åpne målkontoen. TIL-avisas tips er at sistnevnte er kapabel til å score 20 ganger denne sesongen.

– Vi trives og har det godt i Alta. Laget har en gode trenere og Bård Flovik har skapt en god prestasjonskultur gjennom gode treninger. Vi er optimister, og tror pappa ville ha likt det Alta IF gjør, måten som det bygges lag og prestasjoner på, var tilbakemeldingen fra Vegard og Thomas få uker før første seriekamp.