En varm sommerdag for lenge sida tuslet jeg ned veien til jobb, da en bil lengre frem sto og venta på meg. Herlighet, er det deg, sa kjenningen. Du er ikke til å kjenne igjen, du er blitt så tynn og fin.

Men du vet jo han e elendig på komplement, svarte venninna mi, da jeg klaga til henne om rosen med bismak. Forrige sommer sa han til mæ: Kor pen du e når du e brun.

For om jeg er tynn og fin nå, var jeg tjukk og stygg før? Og var venninna mi bleik og heslig? Hva er det der med å gi et komplement med tilleggsinformasjon som egentlig er en kritikk av hvordan det var før.

Som da jeg kom ut av frisøren og ei anna venninne sa: Gukko fin du va når du fikk vekk den fæle etterveksten. Okei, det var ei stund sida jeg hadde vært hos frisøren, men var det altså så ille?

Å gi et godt komplement er en kunst. Plutselig sier du for mye, og dekker krass kritikk bak komplementet. Det er nok godt ment, men tas ofte i mot med en litt besk ettersmak.

De nye brillan kledte du altså så mye bedre.

Det skal du ha, du er adskillig flinkere å klippe gress enn å vaske opp.

Denne salaten fikk du til!

Jeg må jo innrømme at jeg iblant tar meg selv i bruke det i opplæringsøyemed.

Du kjæresten min, den pizzaen er så god når du bruker mindre salt i sausen. Ja, du var skikkelig god å vaske gulvan når du no tok bak sofaen.

Kjenner du deg igjen?

For ikke å snakke om når komplementet egentlig gis for å få noe tilbake. Jeg hadde en leder en gang som var rå på det. Du Kari Helene, kom ho snikende inn på kontoret mitt. Du som er så flink med excellark... Kan du sette opp dette regnskapet for meg? Eller: Kari Helene, du som er så dyktig med folk, kan ikke du dra på det møtet for meg? Og jeg mitt lykkelige naut ropte: klart jeg kan, spratt opp, kjempeglad over å bli sett. Og innså ikke før litt senere at sannelig hadde jeg blitt vidunderlig manipulert av den ellers så dyktige lederen min. (Se, jeg kan jeg også!)

Egentlig er ikke dette noe å klage over. Jeg elsker positiv oppmerksomhet. Jeg sier faktisk gjerne høyt til nye bekjentskap at jeg responderer godt på ros. Få meg glad, gi meg et komplement. Og som lederen min skjønte, for å få meg til å gjøre en litt kjedelig jobb, dekk oppdragsspørsmålet med godord.

Det er ikke til å stikke under en stol at den beste rosen er den som kommer uforbeholdent, rett frem, gjerne litt plutselig og uten bisetninger, bismak eller sukker til oppgaver. Som den ukjente gubben på Riddu sa da jeg kom svinsende i nykofta mi et par år sida: Det var ei fin samejente.

Kom hit, så skal jeg lære deg å snurre komagband, så blir du enda finere.

Hei, vent nå litt!