Jeg har vært så heldig i livet å bli kjent med mange organisasjoner som utøver sitt virke med base i frivilliges innsats for en sak eller et formål.

Som ungdom så hadde jeg lært at dersom en organisasjon har en kjerne av frivillige fra grasrota, så kan man utrette store ting selv med små ressurser. Målrettet koordinert innsats er nøkkelen!

Jeg ble derfor aktivt med da Kåfjord Sameungdom/Gaivoutna Sami Nourat ble stiftet, fordi jeg hadde vokst opp med samisk som kjøkkenspråk – fått med meg den samiske oppvåkningen i Kåfjord – og samtidig selv følt skammen. En skam jeg ikke kunne forstå!

Når man i Tromsø ble spurt om hvor man var fra, så kunne svaret bli Kåfjord og ikke Birtavarre. Vi var flere ungdommer fra de ulike Kåfjord-bygdene som fant sammen, noen var opptatt med miljøsak, noen med naturbruk, noen med ønske om at det skulle være et tilbud for ungdom i Kåfjord – og alle med et ønske om å løfte den sjø-samiske kulturen opp og fram i lyset.

Vi ønsket å fjerne skammen og fremme stoltheten! Som engasjert ungdom så var vi svært aktive – og lærte fortløpende. Vi arrangerte fjellturer, vi reiste til Finnmark, vi organiserte oss politisk, vi ga ut avis – og hadde uendelig mange og lange møter. På den tiden var det harde fronter i lokalbefolkningen, for eller i mot ”det samiske”. Som kunne utarte seg på svært mange måter, mest kjent er kanskje begrepet ”Skiltskytter”. Dette begrepet kom som en følge av at skilting på Norsk og Samisk ble ikke godtatt av alle, og jeg antar at de som skjøt på skiltene ikke hadde noen annen måte på å uttrykke sin uenighet på.

For å oppnå en anerkjennelse og aksept for sjø-samisk kultur så var det flere som mente at man måtte få flere i befolkningen i Nord-Troms til å lære seg å kjenne og forstå viktigheten med kultur, så ville også en anerkjennelse eller respekt for sjø-samisk kultur følge som en direkte konsekvens.

En festival var svaret på mye – en kunne der arbeide med økt kulturforståelse, samtidig så kunne en få en ”happening” for ungdom. Dette tente flere til innsats, og det ble arbeidet fram en festival under navnet ”Samiske kulturdager i Kåfjord”. Den aller første festivalen hadde et utgiftsbudsjett på den nette sum av 27 000,- kroner, og vi var svært engstelige for å gå med underskudd.

For som så mange lag og organisasjoner så hadde vi ikke økonomi. Takket være det store frivillige engasjementet, så ble festivalen startet og gjennomført, og videre utviklet da den skiftet navn til ”Jagi vai beivvi – som dagene går”. Etter en tid så utviklet man seg videre og fikk utarbeidet en logo – og gjennomførte navneskiftet til det som i dag er Riddu Riddu.

Riddu nærmer seg nå 30-års jubileum, og har vokst og utviklet seg enormt. Organisasjonen er kjent over hele verden, og det er nærmest en selvfølge at dronninger og ministre står for åpningen av den årvisse festivalen. Festivalen er åpen og inkluderende, og her er alle velkommen – samer, nordmenn, svensker, inuitter, tyskere, asiater – alle kan finne noe å glede seg over. Og ikke minst, det er en helt ny generasjon som står for drift og utvikling av organisasjon og festival.

Og bak – står det fortsatt en mengde av frivillige som gjør en formidabel innsats. Mengden frivillige er mangedoblet gjennom årenes løp, og det er svært mange interessenter som har bidratt på så uendelig mange måter. Likevel – uten den frivillige innsats fra de utallige individene som har bidratt, så ville det ikke vært noen Riddu! Tenk hvor mange tusen arbeidstimer som har gått med, og tenk hvor mange mennesker som blir berørt av dette.

Årets festival var en suksess, og nå er det tid for de frivillige å puste ut – og kanskje få litt ferie. Tusen takk for at dere har skapt en hendelse for kunskap- og kulturformidling, økt livskvalitet og økt bolyst – god ferie!