Karin og Tore Bergbjørn skulle satse på naturbasert turisme, og etter å ha bodd et par år i seilbåt med base i Eidkjosen, bestemte de seg for å kjøpe et hus i Signaldalen.

– Vi fant ut at det lå sentralt til for den aktiviten vi skulle holde på med. Kort veg både til fjell og fjord, og til Lyngsalpan og Tamokdalen, sier Tore.

Han er tindevegleder av yrke. Karin er geolog, og skulle kombinere jobb som geolog med turisme, og tilby blant anna hundekjøring og andre friluftstilbud. De skulle satse på tilbud til små grupper, og allerede fra starten har de hatt mange gjester.

Hundekjøring var et av tilbudene Karin og Tore ville satse på.

Flyttet inn i 2017

Høsten for to år sida var de og så på tomta, og så straks at de kom til å trives. Naturen var på sitt vakreste, med knallgul skog og Otertinden stod der som nærmeste nabo.

– Vi så jo at tomta var litt for liten for våre planer, men ut fra kartet fant jeg ut at det ikke kunne bli noe problem å få den utvida: ikke dyrkbar jord, uproduktiv skog, og positiv grunneier. Også ut fra løsmassekart så det greit ut, sier Karin.

I januar 2017 kunne de flytte inn. Alt så lyst ut.

Men første møte med driftsetaten i kommunen i forbindelse med fradelingssaka ble skuffende.

– Jeg ble møtt med mye negativitet, og fikk inntrykk at det egentlig ikke var noen vits å søke. Den vil sikkert bli avslått, mente saksbehandleren, forteller Tore, som hadde venta en litt mer løsningsorientert saksbehandler, slik at han iallfall kunne se lys i tunnelen.

Til tross for dette, ble søknaden lagt fram, og det ble også tatt ansvar for eventuelle farer. Søknaden kom i retur med beskjed om at dette var helt umulig.

Endret søknaden

Etter rådslagning med en saksbehandler i en annen kommune, ble søknaden endra, slik at den omfatta tre parseller - to private og en næring. Så ble den sendt inn på nytt. De private omfatta vannkilden og et lite areal til grønnsaker og poteter, uten bruksendring fra landbruksformål. For næringsparsellen skulle formålet endres fra landbruk til næring.

– Etter det hørte vi ingenting, og vi begynte å purre. Og så en dag, klokka ni om kvelden, ringte saksbehandleren, tydelig irritert. Vi fikk høre at det ikke var slik vi var enige om at søknaden skulle være, og at vedkommende nå måtte sitte oppe hele natta for å endre innstillinga, siden det skulle være møte dagen etter. Da hadde saksbehandleren hatt måneder på å gjøre jobben.

Saksgangen

Styre for plan og drift (SPD) behandla først saka 6. oktober i fjor. Den ble lagt fram uten innstilling fra rådmannen, men det blei skissert to alternativer til vedtak for hvert av tiltakene, ett positivt og ett negativt. Det blei vedtatt å utsette saka og administrasjonen blei bedt om å lage en ny saksforberedelse til neste møte.

10. november behandla SPD saka på nytt og i protokollen fra møte står det: Vedtak: Etter en totalvurdering, og der en vurderer både de positive og negative sider ved tiltakene innstiller rådmann positivt i begge tilfeller/saker. SPD bad administrasjonen arbeide videre med de omsøkte tiltakene og sende den til høring til berørte sektormyndigheter.

Etter det hørte søkerne ingenting, og begynte å etterlyse saka.

– Den skulle vært sendt på høring, men det ble den ikke, forteller Karin og Tore.

De fikk ingen svar på eposter, men blei informert via næringsrådgiveren.

I en epost sendt 6.mars skriver lederen i SPD, Maar Stangeland:

«Dette er en sak som har drøftet i driftsstyret før. Den har dessuten ligget en stund. Dette er en næringsetablering som vil styrke levegrunnlaget i Signaldalen, jamfør tidligere drøfting. Jeg ønsker derfor at vi kan behandle denne skriftlig. Derved vil vi kunne spare 14 dager, og derigjennom hjelpe denne søkeren til positivt resultat snarest mulig».

Problemene starter

Resultatet av denne behandlinga var at dispensasjonssøknadene for alle de tre parsellene ble innvilga.

– I boks! tenkte vi, men det var da problemene begynte, sier Karin.

Mens de var på ferie i sommer, kom det eposter fra saksbehandleren der det ble opplyst at før kommunen kan gi delingstillatelse, må det foreligge rapport fra geoteknisk fagkyndig firma.

– Det vil si at søker må kontakte firma som må vurdere om tomten er sikker nok. Firmaet vil etter en overordnet vurdering fastslå om det må utføres en undersøkelse i felt med boring. Firmaet må også vurdere om et kvikkleireskred utenfor denne tomten kan påvirke tiltaket, skriver saksbehandleren.

Selger og flytter

Hun ser nå at det faktum at hun har utdannelse som geolog, og på det grunnlaget har argumentert mot saksbehandleren i denne saka, har ført til en slags «må ikke komme her og komme her»-holdning hos saksbehandleren.

– Vi har invitert vedkommende på befaring, uten å lykkes, sier Karin.

– En medvirkende årsak til at vi nå har valgt å selge huset og flytte, og som fikk begeret til å renne over, var personlige angrep i jobbsituasjonen av den samme saksbehandleren. Det hører med til saken at vedkommende har spurt sjefen min om å få innsyn i min CV, noe som ikke er greit uten videre. Sjefen bad om å få begjæringa skriftlig, men da var det ikke aktuelt lenger, sier Karin.

– Det blir ganske umulig å jobbe i en kommune der man blir motarbeidet på en sånn måte, og da hjelper det ikke at politikerne er positive, føyer hun til.

Både hun og Tore vil imidlertid gi mange stjerner i boka til næringsrådgiveren i Storfjord kommune, Hilde Johnsen.

– Hun har virkelig stått på for oss, sier de.

Nå er Karin og Tore Bergbjørn i ferd med å selge huset, og flytter så snart de kan til et småbruk de skal har kjøpt – i en annen kommune.

Rådmann Trond Roger Larsen konstaterer at det er et veldig trist at Bergbjørn har valgt å gi opp og flytte.