Sigmund Forfang er sitert på at han er skremt over måten ungguttene i L/K er behandlet de siste to årene. Det er kraftig skyts fra den nyvalgte lederen i Lyngen/Karnes fotball. Så kan man jo stille spørsmålstegn ved hans førstehåndskunnskap om akkurat det han sier. Uansett har nok den tidligere cupmesteren kilder han stoler på i forbindelse med spørsmålet om L/Ks og undertegnedes drift de siste to sesongene.

Jeg registrerer at det er uro i klubben og at årsmøte nylig ble en affære som viser at mennesker enda ikke er feilfrie. Det at en person fra sittende styre bruker et årsmøte til å foreslå et helt nytt styre bak ryggen på et sittende styre, og uten å informere, er litt underlig. La dette være sagt! Det er ingen veivalg som er feil, og jeg kan garantere at både det forrige og det nyvalgte styret har en klinkende klar målsetning om at L/K skal være en klubb som utvikler både fotballspillere, lag og skikkelige folk med de riktige holdningene. Men til syvende og sist handler det nettopp om veivalg, og hvilken vei som bidrar i størst grad til disse tre tingene.

Selv kom jeg til Lyngen/Karnes første gang noen måneder før jeg var fylt 16 år, og har til sammen spilt 7 sesonger og nær 200 A-kamper for klubben. Først og fremst - jeg har til gode å oppleve at noen blir motivert av å få alt gratis. Det kan skape kortsiktig motivasjon, men både i det idrettslige liv og privat blir vi mennesker bedagelige hvis vi ikke må strekke oss.

«La ungguttan få sjansen» er et populært uttrykk som fra tribunen og bedrevitere både på Alfheim, TUIL arena, Old Trafford og Geitnes. Som regel kommer det fra munnen til supportere med et enormt engasjement for klubben, men som regel med liten fotball- og utviklings kompetanse. Det som er skummelt er når det er fotballmammaer og fotballpappaer til disse ungdommene som bruker uttrykket. Da kan man fort få et habilitetsproblem. Men tilbake til sakens kjerne som er å slippe til ungguttene. Hvordan skal disse som sitter på gjerdet, enten det er engasjerte supportere eller foreldre ha større kunnskap om utvikling og fotball enn de som er tett på i hverdagen og jobber med spillerne? De slippes til flere ganger i uken på trening, de får vise hva de er gode til, de får muligheten til å prøve og feile, som regel i større grad enn de eldre spillerne naturlig nok. De får muligheten i guttekamper, i B-kamper, i sone/krets kamper. Og etter hvert som de tar steg både rent sportslig, men ikke minst viser holdninger og treningsvilje, som er alfa omega hvis man ønsker å utvikle seg, så får de sjansen. I tråd med det beste for spillerens utvikling og laget.

Min erfaring da jeg kom som trener i 2016. Det var en klubb med svak trenings- og prestasjonskultur, og som hadde lite referanser på hva skal til for å bli en god fotballspiller, både sportslig og holdningsmessig. Rød tråd i forhold til treningsmetodikk og spillestil manglet, og naturlig nok resultatene deretter. Dette var det folk som ville ta tak i og vi gjorde en sesong, som kulminerte i seriegull. Den sesongen slapp vi til åtte «lokale unggutter» mellom 15 og 19 år. Av de var det 2 som hadde en del erfaring fra seniorfotball tidligere og 1 som hadde litt. Da står vi igjen med 5 spillere som fikk sin første erfaring med seniorfotball. 4 av disse var enda guttespillere.

Seks nye spillere, mellom 15 og 18 år fikk sin første smak av seniorfotball i 2017. I tillegg til at samtlige av de som var med i 2016 som er nevnt over, bortsett fra en, fikk mer eller like mye spilletid som i 2017. En sesong der vi satt ny mål- og poengrekord. I tillegg ble det for første gang på en del år meldt på et B-lag i 6 divisjon.

Hvis vi sammenligner det med lag som Stakkevollan og Skarp for eksempel, som er store breddeklubber i Tromsø, som vi kjempet i toppen med i henholdsvis 2016 og 2017 er de ikke nært å komme opp i samme antall. De eneste klubbene i Troms fotballkrets som antageligvis kan matche de tallene er Nordreisa IL og Burfjord anno 2017.

Og det er jo også et paradoks at på mine to år som trener i L/K fikk jeg aldri et eneste spørsmål fra en spiller om hvorfor han ikke fikk spille mer. Naturens lover er slik at vi kjenner vår plass og får som regel som fortjent. Og det er også et paradoks at L/K virker å være den eneste klubben jeg har vært borti der det virker som at noen tror at med en gang man blir en guttespiller som presterer godt i gutteserien så skal man automatisk være kvalifisert til A-lagsfotball på, i dette tilfellet, øverste kretsnivå.

Husk at vi i snitt startet med 7-8 lokale spillere i hver eneste kamp, i tillegg til spillere fra Nordreisa, Storsteinnes og Nordkjosbotn som er i regionen. 3-4 av de i 11eren holdt junioralder. Dette er tall som for eksempel Skjervøy og andre sammenlignbare klubber ikke kan matche, og kan vanskelig debatteres som noe annet en sterk lokal profil.

Så hva er det fotballstyre, med Sigmund Forfang i spissen, mener at vi har gjort som er skremmende? Gutte- og juniorspillerne i klubben, som alle er født mellom 1997 og 2002, har fått referanser på hva som kreves, teknisk, taktisk, fysisk og holdningsmessig for å kunne ha ett videre liv i fotballen. Faktum er at de fleste ikke var i nærheten av å være godt nok skolert i forhold til disse tingene, spesielt på det siste punktet. Og tro meg. Ingenting av det som er nevnt over kommer uten å prioritere, eller ved å få ting gratis.

Det nye styret har en voldsom jobb foran seg. Jeg tror ikke de har et reelt bilde av hvordan situasjonen på innsiden har vært, eller hvor hardt sentrale personer som nå er «stemt» ut har jobbet for å få L/K tilbake i posisjon i Troms-fotballen. Det er gjort med en sterk lokal profil, samt flere lokale spillere i junioralder som har prestert meget godt og som det er jobbet hardt for og lagt til rette for. Spesielt i 2017 hadde treningsgruppa i Lyngen en oppsving og fikk gode tilbakemeldinger fra spillerne selv. Det er også interessant å merke seg at de to mest sentrale trenerne/lederne i Lyngen-gruppa har trukket seg i kjølvannet av årsmøte. Mister de by-gruppa nå, basert på et opprør på årsmøte som følge av et unyansert bilde, risikerer de at grunnlaget for å i det hele tatt stille A-lag i løpet av de neste to årene er kritisk. For husk at frafallet etter junioralder i fotball er enormt, og de som fortsetter etter det er kun de med en spesiell flamme for idretten i seg. Og den kommer ikke ved å bli løftet fram på gullstol.