Arbeiderpartiet hadde en enestående mulighet til å framstå som et seriøst og samlende alternativ til NSR på Sametinget, men har skuslet bort alt som måtte minne om troverdighet i sine interne prosesser.
For politiske motstandere er det sikkert fristende å klappe i hendene over amatørskapen som nådde sitt klimaks i helga, men vi tror alle ser at dette er lite heldig for Sametinget som helhet. Omdømmetapet rammer absolutt alle og vi tipper få vil identifiseres med sirkuset som er satt i scene av presidentpartiet. Det er pinlig ved inngangen til et valgår, men det er også et stusselig bakteppe for 100-årsmarkeringen som er i anmarsj i Trondheim.
Vibeke Larsen har vært høyst uklar på veien videre etter at hun ble sametingspresident. Hun ga første besjed om at hun ikke var aktuell som presidentkandidat. Selv om hun senere stilte seg til disposisjon som presidentkandidat, er det ingen automatikk i at hun er partiets foretrukne frontfigur i et nytt valg. Før helga var det klart at Ronny Wilhelmsen ville stille seg til disposisjon i helgas votering i Lakselv. Å tape en votering er ikke ensbetydende med manglende tillit, men vinglingen både før og etter helgas skjebnemøte er lite tillitsvekkende. I løpet av helga har Larsen gitt beskjed om at hun trekker seg som president i mars, før hun ombestemte seg og fant det mer formålstjenlig å melde seg ut av partiet og sparke Wilhelmsen som vant voteringen.
Utad er da også inntrykket at det overhode ikke handler om politiske saker, men kun om maktposisjoner. Et knapt år før velgerne sier sitt, var det mildest talt lite klokt å sette igang et kostbart sceneskifte på Sametinget.
Spesielt ille var det at man valgte å vende det døve øret Helga Pedersen i forkant av plenumsmøtet i Karasjok. Partiet hadde fått ja fra en dyktig politiker med lang erfaring, men satte i stedet i gang en maktkamp uten mål og mening. Dialogen og teamånden som skal bygge et parti og et program, må ha blitt fullstendig oppspist av egoistiske ambisjoner.