21 år gamle Magnus Olsen fra Skjervøy har fått avslag på sin søknad om rekrutteringskvoter. Bakgrunnen er at ungdommen ikke har tilstrekkelig skolegang. For mens andre hang over bøkene, mer eller mindre motivert, gikk unge Olsen ned til havna på Skjervøy. Hans eneste framtidsmål var å bli fisker, med egen sjark og kvote.

Les saken om Magnus: - Jeg tvinges ut av fiskebåten(Ps. artikkelen krever abonnement)

Det fikk han. Alt før andre hadde sertifikat for bil var unggutten på dekk, og med kvote i gruppe 1 fikk han i alle fall en start. Han fikk sin egen sjark, fant kjærligheten, flytta til Kvænangen og skaffet hus. Og så søkte han altså på rekrutteringskvote til gruppe 2. Det innebærer muligheten for mer fisk, økte inntekter og bedre forutsigbarhet, noe han trenger for å få garnspellet til å gå rundt.

Og her er det altså at velferdssamfunnet Norge spiller ut sitt kløver to. De gir avslag med begrunnelse i at Olsen ikke har relevant utdanning. Man kaster på havet det faktum at han i fem år har vært fisker av yrke. Det kaster på sjøen det faktum at han allerede har bevist at han kan sitt fag.

I stedenfor krever storsamfunnet, ved Fiskeridirektoratet, at Olsen skal legge sjarken i båsen og sette seg på skolebenken. Han må få seg et fagbrev i et fag han allerede har bevist at han behersker. At han faktisk har levd av fiskeriene i flere år, og i så måte bestått den daglige eksamen, se det er det tydeligvis ingen som har tatt hensyn til.

Det hadde ikke vært mye velferd i Norge i dag om vi hadde satt vår lit kun til de med fagbrev. Før oljen tok helt overhånd var vi en fiskerinasjon. Yrket gikk mer eller mindre i arv, og kunnskapene ble gitt på dekk, i støa, i naustet. Bryggeseddelen var fagbrevet og lotten eksamensresultatet.

Det er forståelig at samfunnet ønsker fagbrev og utdanning. De færreste vil til en kirurg med nogen i korssting, men samtidig må det være lov å bruke fornuften. Det må være lov å si at fem års praksis på eget dekk, uten konkurs og med faste leveranser til bruk langs kysten, tilsvarer et solid fagbrev. Det viser at leverandøren kan drive fiskerier med ulike verktøy, han evner å navigere, han holder så god kvalitet på sine varer at han får solgt. Og trenger de ytterligere beviser, kan de jo sjekke fiskerens selvangivelse. Den bruker å gi et godt bilde.

Fiskerinasjonen Norge sliter med rekrutteringa. Å nekte ungdommen kvoter til å utvikle seg med, er forsiktig sagt et skudd for bransjens baugen.

En søring spurte en kar fra yttersida om han var utdanna. Karen nikka.

– Ja, æ e ut’anna Arnøy.