Forslaget som Elvelaget nå har fremsatt innebærer at det fra neste år blir 10 kort i hver sone. 4 til de lokale fiskeberettigede, og 6 til grunneierne. Dette er en radikal omlegging av fiskesystemet. Frem til i dag har innbyggere og grunneiere fisket fritt, og grunneierne har i tillegg hatt et romslig regime for salg av fiske til utenbygds fiskere. Nå må grunneiere som vil fiske på egen eiendom ta ut døgnkort. Det samme må innbyggere med fiskerett. (fiskeberettigede) Salget til utenbygds fiskere blir redusert med mer enn 60 prosent, og systemet med stengte grunneiersoner forsvinner.
Frem til 2010–2011 fungerte forvaltningen i Reisaelva etter de flestes oppfatning greit. Det gode samarbeidet om forvaltning la grunnlaget for en betydelig vekst i fiskebestanden, og gjenreiste Reisas ry som en av landets beste storlakseelver.
Grådighetskultur veltet båten
Det fungerte helt til grådighetskulturen tok over for forvaltningstanken da godseier Statsskog sammen med, Jan Harald Tørfoss og et par andre lokale grunneiere over natta økte rammen for salg til utenbygdsboende med 25 prosent. Tanken på raske penger gjorde det umulig for dem å sitte stille i båten. I tillegg skapte det stor frustrasjon at styret i elvelaget konsekvent unnlot å reagere overfor svartsalg og grunneiere som brøt reglene for salg til utenbygds fiskere.
I 2012 kom neste neste utspill som skulle forykke balansen mellom rettighetshaverne ytterligere. Forslaget, som til slutt ble skrinlagt på grunn av jordskiftesaken, innebar at næringskortene heretter skulle kunne splittes og flyttes i tid og rom etter etterspørselen. Hver supergrunneier skulle få en pott som de fritt kunne selge på de datoene de selv fastsatte. I realiteten ville utenbygdssalget i den beste delen av sessongen blitt så omfattende at innbyggerne ville bli satt på land, eller henvist til køfiske.
Skulle kastes ut
Summen av disse ensidige ekspensjonstiltakene skapte betydelig uro, og var en viktig årsak til at en gruppe fiskeberettigede høsten 2012 satte frem krav om revisjon av bruksordningen. Jordskiftesaken, som startet i januar 2013, kunne og burde vært en arena for å gjenopprette tapt tillit og bygge bro over motsetninger. Slik gikk det som kjent ikke. Statsskog og Jan Harald Tørfoss stilte med flybåren advokathjelp og gikk rett i strupen på innbyggerne. Kravet var at lokalbefolkningens fiske skulle innskrenkes ytterligere. Lokalbefolkningen skulle også kastes ut av alle organer som forvaltet fisket, fremholdt advokat Arild Karlsen, som representerte Tørfoss og hans allierte.
Tørfoss og Statsskog forlangte døgnkort, og de fikk det de ba om. Nå har Elvelaget kommet med forslag til fiskeordning basert på dette systemet, og det er trist lesning for alle som har interesser knyttet til bruken av elva, ikke minst for det store flertallet blant grunneierne, som ikke lengere kan fiske fritt på egen grunn.
Det er litt meningsløst å snakke om tapere og vinnere, for alle har tapt. Noen allikevel betydelig mer enn andre. Skulle man utpeke en vinner, er det den ihuga lokale fiskeberettigede laksefiskeren. (Som undertegnede) Han, for det er som regel en han, får fiske omtrent like mye som før, og med langt mindre konkurranse om de gode fiskeplassene enn tidligere. Han må riktignok finne seg i å fiske i de sonene der det er ledige bygdekort, men det er alt.
Tap for grunneierne
I forhold til selve fisket er utvilsomt grunneiersiden den store taperen. Grunneierne har mistet den ekstremt lukrative retten til å stenge soner for eksklusivt fiske. Disse sonene hadde et årlig inntektspotensiale på flere millioner kroner. Dessuten får alle grunneiere en kraftig reduksjon i tallet på kort som de selv kan videreselge. For den enkelte vil kuttet variere mellom 60 og 90 prosent. Grunneiere og turistbedrifter har også mistet muligheten til å videreselge «elvelagskort» for å fylle opp belegget på utleiehyttene.
For å illustrere endringene kan man ta utgangspunkt i dagens virkelighet. I sone 7 selger elvelaget 5 utenbygdskort hver dag. I tillegg er det 7 kort som selges av grunneiere. Disse 7 kan splittes slik at to fiskere kan dele på hvert kort. Systemet åpner altså for salg til 19 utenbygds fiskere hvert døgn.
Neste år vil det aldri være mer enn 6 grunneierkort i en sone. Det som er igjen etter at grunneierne har tatt ut sine, til eget fiske på egen eiendom, kan selges til utenbygds fiskere. Ingen kort kan splittes. Ingen soner er stengt.
For det store flertallet av grunneiere må allikevel den største negative endringen være at de ikke lengere kan fiske fritt på sin egen eiendom. I likhet med de fiskeberettigede må de nå løse døgnkort. På grunn av hensynet til "næringsfiskerne" må de også ta ut og betale dyrt for disse kortene på egen eiendom, lenge før sessongen starter.
Dramatisk for bygdekulturen
For bygdesamfunnet, og lokal kultur er tapet veldig dramatisk. Døgnkort–systemet, som Statsskog og grunneierne Stein Arne Rånes, Jan Harald Tørfoss og noen andre, insisterte på å innføre, vil effektivt sette punktum for lokalbefolkningens tradisjonelle bruk av Reisadalen og elva. Familiefisket, og familieturene på elva har dessverre ingen plass i deres system. Bygdekulturen må nå vike for det rendyrkede sportsfisket. En epoke i Nordreisas historie er over.
Noen har fremstilt det som om døgnkort–systemet kommer fordi en gruppe fiskeberettigede krevde en revisjon av bruksordningen. Det er tøv. De fiskeberettigede hadde ikke bedt om døgnkort, men om en justering av kursen til Reisa Elvelag. Resultatet av saken viser jo også med all tydelighet at kravet deres var berettiget. Grunneierne har mistet de fire stengte sonene og salget til utenbygds fiskere er mer enn halvert. Jordskifteretten har i realiteten foretatt en radikal omfordeling til fordel for de fiskeberettigede.
Dårlig for alle parter
Det hadde vært fullt mulig å komme frem til løsninger som ivaretok hensynet til innbyggerne, grunneierne og lokalsamfunn på en langt bedre måte enn det som nå er blitt resultatet. Det er heller ikke slik at jordskifteretten ville overstyrt en forliksløsning som partene hadde blitt enige om. Grunneierkravet om døgnkortsystem satte imidlertid en effektiv stopper for alle muligheter for å komme frem til enighet. De fiskeberettigede så ingen annnen vei enn å forsøke å få gjenopptatt saken om selve rettighetsspørsmålet.
Uavhengig av den bebudede rettsprosessen om fiskerettighetene, (Omtalt i et tidligere innlegg) er det slik at vi fra neste år får et system som verken de fiskeberettigede innbyggerne, grunneierne eller lokalsamfunnet ønsker, eller er tjent med. Det er allerede blitt en alvorlig belastning for samarbeidet om god forvaltning, fangstrapportering og gjenutsetting av gytefisk. Kortsalget til utenbygdsfiskere har stupt, og flere av de som nå velger å fiske i andre elver oppgir blant annet dårlig stemning i møte med lokale fiskere som en grunn til at de ikke lengere vil fiske i Reisaelva. 10 år med merkevarebygging renner ut i havet.
Det er selvsagt ikke mitt lodd å tale grunneieres sak. Hadde det vært det ville jeg nok sagt at mine interesser for øyeblikket ikke blir særlig godt ivaretatt av Jan Harald Tørfoss, Stein Arne Rånes, Statsskog og de andre som forlangte en omlegging til et døgnkortsystem. Jeg ville tenkt at jeg som grunneier var langt mer tjent med systemet slik det var før grådighetskulturen veltet båten, og jeg hadde konkludert med at det er på tide å få noen nye stemmer inn i styrevervene. Det er nemlig slik at det er grunneiersiden som sitter på nøkkelen til å skrote det bebudede døgnkortsystemet.
For det store flertallet av grunneiere må det være et tankekors at de er kommet ut av denne prosessen med en langt dårligere fiskerett enn de hadde før Tørfoss & co veltet båten.