Nesten på dagen 56 år etter det store kvikkleireraset i Sokkelvik, gikk rasene i Sørkjosen natt til søndag.
Alf-Johan Johansen (69) og Teodor Gamst (72) husker 7.mai 1959 som om det var i går. De trekker også paralleller til det som skjedde i Sørkjosen.
– Det var det første jeg tenkte. At innerst inne må det være samme type skred. Det er nok kvikkleira denne gangen også, tror Gamst.
Johansen er enig.
– Det gikk jo da en teori om at det ble for stor belastning på underlaget. To-tre år før raset ble det bygget vei utover mot Ytre Sokkelvik, og det ble etterhvert en del trafikk, også tyngre lastebiler. Selv om det ikke var store fyllinger med stein, hadde skredet fulgt veikanten, forteller han.
Fikk ordnet doktor
Alf–Johan Johansen var 13 år den gangen. Han bodde med sine foreldre og tre brødre i et av de få husene i Sokkelvika som ikke ble ført på havet.
– Det første vi hørte var et tordendrønn og rabalder av en annen verden. Vi skjønte ikke hva det var, men da vi kikket ut så vi at kraftlinja sto og vaiet.
Johansen var den som syklet inn til Sørkjosen for å be om hjelp. Han var den som fortalte omverdenen og fikk tak i daværende doktor i kommunen.
– Det var snøfokk og kuling ute. Jeg tråkket på imens tårene trillet, minnes han.
Ropte om hjelp
Teodor Gamst var hjemme i Jubelen og spilte kinasjakk med noen venner.
Men da nyheten kom gikk det å berge menneskeliv foran alt. Ute på havet fløt flere hus, og på hustaket til Alfred Jakobsen sto sønnen hans, Alf og hans kone Elin og ropte om hjelp.
– Da vi kom ned til sjøen hørte vi noen som ropte. Da så vi Alf på taket et stykke ut på fjorden. Jeg ser han for meg enda, våt og med tynnskjorte på. Vi tok en gammel kjeks, og den hadde ikke årer, så vi rodde med planker, forteller Gamst.
Sammen med en sjark som kom til, fikk de reddet tilsammen åtte personer, deriblant en baby på sju-åtte måneder. Ni menneskeliv gikk tapt i skredet, og mange av dem ble aldri funnet.
– Hadde det ikke vært for Alf, så hadde flere druknet den dagen. Han bevarte roen, og greide å få mennesker fra andre etasje opp til mørkeloftet, sier Gamst med tårer i øynene.
Snakket om det
Selv om det de opplevde som tenåringsgutter var forferdelig, har de greid å bearbeide hendelsen.
– Vi glemmer ikke, men samtidig snakket vi åpent sammen om det vi hadde opplevd. Det var vår måte å avreagere på. For oss ungene var det nok ikke like ille som for de voksne, sier Johansen.
– Jeg er jo mange ganger i Sokkelvika om sommeren og går forbi området. Da tenker jeg på det, men jeg har ikke fått direkte traumer i etterkant. Det er likevel vondt å tenke på. Jeg kjente jo alle – det var der vi lekte som små, avslutter Gamst.
