I dag er det 70 år siden ordren gikk ut om tvangsevakuering. Jorunn Olsen var da bare en liten pike.
Jorunn Olsen ble født 18. mai 1941. På den tiden var det mest vanlig med hjemmefødsel. Familien bodde i Storvik i Nordreisa. Eneste måte å komme seg til å fra bygda på var med båt. Så da Jorunns mor kjente at nå ville lillejenta ut og møte verden, måtte far ta nordlandsbåten, kjeksen, til Nordkjosen for å hente jordmor, Fru Wollstad.
Familien hadde allerede to barn.
- Mamma var fortvilet med så mange små barn. Hun spurte Fru Wollstad om ikke hun kunne bare ta meg med når hun dro hjem, forteller Olsen.
Fru Wollstad dro etter et par dager med familien i Storvik. Hun dro uten spedbarnet. Igjen sto en hoppende glad storsøster som fikk holde og kose med lille Jorunn, så mye hun ville.
- Samtidig var det krig i verden og de voksne hørte at krigen kom nærmere og nærmere, sier Olsen.
Satt ut miner
Utover i år 1942 ble det vanskelig å få tak i hvetemel. Det var bare de som hadde spedbarn som fikk kjøpe det.
- Det var ikke bare å gå og velge og vrake i allslags barnemat slik det er i dag. Folk fikk små kvoter slik at mamma kunne koke grøt til babyen. Frukt var det nesten umulig å få tak i, men vi hadde mange sorter bær som godt erstattet frukten. Poteter og litt grønnsaker hadde vi også, forteller Olsen.
I 1943 kom det en mengde tyskere til Storvik. De stasjonerte seg i Fallvika. Der ble det bygd brakker og sykehus, og under jorden ble det gravd hemmelige gangveier. De hadde også et høyt tårn oppe i Vikafjellet med en radar. Der kunne de overvåke fisketrafikken helt over til Lyngenfjorden.
- Det ble satt ut miner. Selv om en tysker var med og skulle vise hvor min filleonkels bror skulle gå, når han skulle hente ved, gikk han på en mine og ble drept.
Ellers levde bygdefolket og opposisjonsmakten i ganske fred og fordragelighet. Olsen forteller at det var noen som ble nazister og sympatiserte veldig med tyskerne.
Den snille legen
Olsen hadde kraftig eksem som liten. Blant tyskerne var det en lege. Han fant ut at Olsen var allergisk mot løk og helmelk. Han var mange ganger innom familien til Olsen.
Høsten 1944 kom ordren om evakuering. Folk i Storvik skulle reise med båt derfra.
- Det ble et styr. Selv om jeg bare var tre år forstod jeg nok mye. Om jeg ikke husker mye av det har noen bruddstykker blitt med. Ting skulle pakkes ned, bæres bort og gjemmes. Vi måtte ta med minst mulig. Og hva med alle dyrene? Alle dyrene skulle slaktes og ble det, også mine små killinger. Min kosebamse var jo killingen.
Det ble mye gråt og sinne da Olsen forstod at hun ikke fikk ta med seg lekekameraten.
Heldigvis kom den tyske legen til unnsetning. Han sa at dersom hun gav han en god klem og sang han en fin sang skulle hun få ta med killingen.
- Jeg klemte og sang, ”Kom opp, kom opp fra den trange dal. Kom opp på fjellet”.
Killingen ble med da folk i Storvik ble evakuert. Olsen forteller at det var ikke alle som likte at de hadde med seg en geit, men legen hadde sendt med et skriv med tillatelse til å ha med killingen.
Bodde i kirka
Først kom de til Tromsø. Neste stopp var Svolvær. Her bodde de i kirka sammen med voksne, barn, gamle og syke. Killingen ble plassert på mørkeloftet, men den trivdes ikke der.
- Killingen tok sprang og hoppet ut av vinduet, forteller Olsen.
Killingen var fast med bånd rundt halsen. Heldigvis var båndet langt nok til at killing rakk ned i bakken med bakbeina. Geita ble berget.
Reisen gikk så videre til Hjertøya i Molde.
Da krigen var over kom båten, Ringnes, fra Nordreisa og hentet dem hjem.
- Hjemme var alt brent ned. Bare flaggstanga sto der. Nesten alle husene var brent i Storvik. Bestefar sitt hus på Stornes, huset i Vika og noen få hus til sto igjen, sier hun.
Olsens far snekret sammen et slags hus av planker og bord som han fant rundt omkring.
- Det var en fin vår, så vi klarte oss.
Killingen var blitt stor nå, og passet på Olsen som en trofast hund.
