Angående siste kommunestyre, og kutt i helse for å spare penger:
Som pårørende til mine besteforeldre på Bo og Kultur syns jeg at jeg har noe å si om denne saken. Vi som er pårørende vet jo litt om hvordan hverdagen for våre kjære gamle er. Vi vet at de som jobber der gjør sitt aller beste, og har bare positivt å si. Men vi vet også at tiden strekker dårlig til om dagene.
Etter det jeg har forstått så er det pr. i dag tre personer på vakt i ukedagene og to i helgene pr. avdeling. Disse skal gi medisiner, stelle til måltidene (noen spiser i sengen), rydde og vaske etter måltider, kle av og på beboere (husk at noen er sengepasienter), vaske klær og holde orden i klær osv. De skal bade beboere, hjelpe med dogåing, snakke med og vise omsorg, både med de som kommer ut i fellesrommene, men også de som er sengeliggende. Listen er mye lengre enn dette med diverse gjøremål, og i tillegg er det mye rapportering de skal skrive og planlegging som skal gjøres. Hvordan mener kommunen at alt dette skal gjennomføres når det blir bare 2 personer på vakt også ukedagene? For det er det som skjer nå!
Tror politikerne at de som jobber med de eldre og syke klarer å holde ut i den stressende hverdagen? Aldri ros og goodwill fra arbeidsgiver(kommunen), men heller bare større krav om å klare mer, skjære ned, jobbe fortere. Jeg hadde ikke maktet en slik jobbhverdag, og jeg regner med at det nå vil komme sykemeldinger. Gagner det budsjettet? Vikarer som ikke kjenner beboerne og rutiner, og hvem vikarer klarer å gjøre alt dette tilfredsstillende?
Og hva med våre kjære syke og eldre? Hva med deres følelser? Det å sjelden ha en som har tid til en prat, gjør at de må føle seg til byrde.
Jeg håper ikke jeg blir gammel å må trenge å bo på hjem.
Har ikke de eldre noe de skal ha sagt?
Har ikke vi pårørende noe vi skal ha sagt?
Og hva med rekruttering til yrket?
Tør noen utdanne seg til helsesektoren?
Et av de viktigste yrkene vi har, blir så dårlig verdsatt.