Kvenske politikere vil ha en ”sannhetskommisjon og ber om at det tas et endelig oppgjør med fornorskingen”, skriver Hilja Lisa Huru i Norske Kveners Forbund i en kronikk 16. mars, på Kvenfolkets dag.

Sametinget og Samisk Kirkeråd har tidligere bedt om en samisk sannhetskomisjon. I forrige uke vedtok Troms fylkesting å støtte forslaget om en sannhetskommisjon som fylkestinget mener også må omfatte kvener.  I en pressemelding 15. juni 2016 fra Den Norske Kirke uttaler generalsekretær Tore Johnsen i Samisk Kirkeråd at tiden er moden  for en fordypet samtale om behovet for forsoning mellom urfolk og storsamfunn.

Hvis jeg har forstått det rett, så vil Samisk Kirkeråd ha en samisk sannhets-kommisjon. ”Forsoningsprosesser mellom det samiske og norske samfunnet ... må alltid starte med å snakke sant om den uretten som har skjedd”, sier Johnsen.  ”Å bryte ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking krever konkrete tiltak ..”

Rundt omkring på kloden foregår det for tiden en kamp om sannheten. ”Hvordan finne felles sannhet når alle kan lage sin egen”, spør journalist i Aftenposten, Per Kristian Bjørkeng i en tankevekkende kommentar i avisen 28. desember 2016?

Jakten på en felles sannhet kan ha noe for seg, fordi  ”... samisk, kvensk og norsk kultur er vevd inn i hverandre og eksisterer side ved side”, påpeker nemlig Hilja Lisa Huru. En uhildet sannehetskommisjon  med formål og mandat å få frem i lyset den hele og fulle sannheten, vil i så fall måtte gjennomgå en krevende øvelse.

Gjennom analyser og vurderinger av fakta må en uhildet kommisjonen ta stilling til om det er sant at det bare er samer som er ”urfolk” og hvorfor ikke også etterkommere etter andre folkegrupper som bebodde landet før grensedragningen i 1751/1826,  er for ”urfolk” å regne? Kommisjonen må nødvendigvis også gå påstanden om ”historisk  kolonisering” nærmere etter i sømmene. Videre må kommisjonen drøfte om de snakker sant, de som hevder at statlige myndigheter begikk en urett mot den ikke-samiske del av befolkningen da ILO konvensjon 169 ble ratifisert og Finnmarksloven og Konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen ble vedtatt. En eventuell kommisjonen må derfor søke opp kilder som gjør det mulig for kommisjonen å kunne samles om en felles sannhet. Like det eller ikke, men sånn ER det!

Elendighet, fattigdom og armod rammet småkårsfolk uten hensyn til etnisitet. Foreldre gjorde sitt ytterste under kummerlige forhold, for at barna fikk lære å lese, skrive og regne det være seg i skolestua, på internat eller i private hjem for å hindre analfabetisme. Er det disse foreldre sammen med lærere, internatbestyrere og ansatte, ideelle organisasjoner og myndighetspersoner som  Sametinget, Norske Kveners Forbund og Samisk Kirkeråd nu vil ta et oppgjør med der de befinner seg under gravstøtter på kirkegårder rundt omkring i landet, ute avstand til å fortelle og å opplyse?

”Hele befolkningen nordpå ble innordnet og underlagt den politiske kongemakten, den religiøse eliten og den økonomiske overklassen, ikke bare samene”. (finnmarkforlag.no/tese_2016_24september.html). ”Forseinka hemn på fortida er ein billeg idrett”. (Tove Bull, UiT i “Nordlys” 8. april 2016). “Dyrking og forstørring av fortidas myndigheters handlinger og tidligere generasjoners problemfylte liv, revitaliserer ikke noe som helst. Tror man kommer lenger med kunnskap og en større virkelighetserkjennelse” (Kjell Ballari, Tana  i nordnorske aviser 20. mai 2016).       Hvilke syn vil en sannhetskommisjon ha på slike og tilsvarende synspunkter?

Gjerne en sannhetskommisjon som i tilfelle må omfatte  historien til alle i nord. Jeg regner med at det vil være alminnelig enighet om at en eventuell sannhetskommisjon må basere sitt arbeide på kritisk analyse av fakta og ikke på instinkter og følelser.