«Sjokkregning etter veterinærbesøk». «Må betale megabeløp etter veterinærbesøk». Det er sjeldent en ser en overskrift i media hvor «veterinær» er nevnt uten at det også omhandler dyre veterinærpriser.
Etter å ha jobbet stusselige seks måneder som veterinær på midlertidig lisens er jeg allerede gått lei av å måtte forsvare meg og mine kolleger mot «dere vet å ta dere godt betalt». Først ble jeg irritert av å stadig vekk måtte høre «hvor dyrt det er hos veterinæren», men det har mer eller mindre gått over til å gi en følelse av tristhet. En følelse av tristhet for at vår utdannelse med den kompetansen det medfører tilsynelatende ikke er mer verdt, i dyreeiers øyne.
Jeg håper det skyldes uvitenhet og liten bevissthet. Uvitenhet fordi vi i velferdsstaten Norge har det som en selvfølge med gratis helsehjelp for oss mennesker. Helsehjelp på mennesker finansieres av at du og jeg betaler skatt. Veterinærer mottar ingen statlig støtte, med unntak av vakttilskudd som skal dekke klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid. Det er derfor ingen selvfølge med gratis helsehjelp for dyr.
Når vi betaler en liten egenandel på noen få stusselige hundrelapper for operasjoner som i realiteten koster flere tusenlapper, gir det liten bevissthet om hva det faktisk koster med kompetanse og utstyr som benyttes under de ulike prosedyrene. Etter et raskt Google-søk ligger prisen for korsbåndsoperasjon på mennesker hos private klinikker på rundt 30 000 - 45 000 kr. Da er kanskje ikke korsbåndsoperasjonen på hunden din så dyr likevel.
Det mange ikke vet er at veterinærutdanningen er på seks år. Det er en like lang utdanning som det som må til for å kalle seg lege. Veterinærer er også igjennom et medisinstudium, men på mange flere dyrearter og vil til slutt ende opp med pasienter som ikke snakker samme språk som oss. Og utdanning koster. Som borteboer gjennom utdanningen vil studielånet lande på drøye en halv million. For at vi skal holde oss oppdaterte og kunne tilby en tilfredsstillende behandling av dyret ditt kreves det ofte videreutdanning, med de kostnadene det også innebærer.
Det som kanskje særlig byr opp til debatt er kostnaden det ofte blir hvis dyret ditt blir sykt klokken 20.00 på en lørdag. De fleste er enige i at dersom man ikke har råd til å betale vedlikeholds- og reparasjonskostnader på en bil, så kan en ikke ha bil. Likevel synes denne logikken å være fjern når kommer til dyr, og at dersom vi ikke hjelper dyret ditt gratis «bryr vi oss ikke om dyrene, kun profitten». For å ha en sammenligning gjorde jeg igjen et Google-søk, og til sammenligning ligger minimumsprisen for å få en rørlegger på besøk utenom ordinær arbeidstid på 3000 kr, og det er ofte inludert inntil én time. Etter det tilkommer tilleggspris per påbegynte time. Av en eller annen grunn synes denne prisen å være lettere å svelge enn tilsvarende pris hos veterinæren.
Som dyreeier dekker du ikke bare lønnen til veterinæren. Prisen du betaler for behandling av dyret ditt skal dekke lønna mi, lønna til dyrepleieren, forbruksmateriell, dyre apparater som røntgen og ultralyd, strøm, vedlikehold, videreutdanning, merverdiavgift og utgifter for det administrative og regnskapsmessige arbeidet. Den tilsynelatende høye sluttsummen etter behandling av et dyr på vakt skal ofte også dekke veterinærdekning 24 timer i døgnet – for at dyret ditt skal få hjelp også når det blir sykt utenom ordinær arbeidstid.
Husk at neste gang du klager på «hvor dyrt det er hos veterinæren», så står jeg ofte og vasker opp bæsj, tiss og blod etter du er dratt hjem og med et genuint ønske om å gjøre det beste for dyret ditt, selv om årslønna mi ofte er lavere enn for en butikkmedarbeider. Vi veterinærer vet altså ikke «hvordan vi tar oss så godt betalt».