Tro skal du gjøre i kirken, er et gammelt, slitt utsagn som ofte serveres de som ikke er sikre i sin sak. De får sitt pass påskrevet, mer eller mindre. Et slikt pass har også Kirkens preses, biskop Helga Haugland Byfuglien fått, etter at hun gikk hardt ut mot Innvandringsminister Sylvi Listhaug og hennes politikk tidligere i år.

– At barn ikke kan få permanent opphold før fylte 18 år, er noe jeg mener politikerne bør se på med et kritisk blikk. Også forslagene til innstramminger i retten til familiegjenforening er det grunn til å utfordre. De framstår som altfor stramme, sa Haugland Byfuglien.

Dette har naturligvis ikke gått upåaktet hen. Listhaug har erklært at hun mener kirken er gjennomsyret sosialistisk. Til avisa Dagen har hun uttalt, på spørsmål om Staten har skjøvet ut religion, at sitat:  – Ja. En del kontroversielle biskoper har blitt utnevnt og kirka er blitt mer politisk aktiv.

Det er lite trolig at Listhaug ville uttalt det samme om kirkas preses hadde støttet hennes politikk. Politikere har en tendens til å reise bust når andre maktmennesker i samfunnet taler dem imot. Politi som har vært mot bevæpning har fått beskjed om å ikke blande seg inn i politikk, befal som er kritiske til kutt i bevillinger det samme. De som derimot gir sin støtte, får sjelden beskjed om å tie i forsamlingen.

Og det blir feil å hevde at Kirken har blitt politisk nå. 14 av Eidsvolls edsvorne menn var prester. Selv bøkenes bok er et resultat av politikk, av et kirkemøte som valgte hvilke tekster som skulle inn mellom Bibelens permer. Kirken er i sitt vesen politisk. Den er bygd opp i et hierarki vi kjenner fra politikken og vise versa. Den har råd og utvalg som i politikken og i disse rådene bedrives det kirkepolitikk. Denne politikken må gripe inn i hverdagspolitikken. Om ikke må kirken dø.

At kirkens ledere snakker ut om menneskeverd, om nestekjærlighet og om mennesket herjing og tukling med skaperverket, det er akkurat det vi skal forvente av dem. Og i en tid som nå er det et absolutt behov for en sterk og klar opposisjon.

Dette må Listhaug og hennes meningsfeller leve med. Er de uenige, er det menighetsråds- og bispedømmerådsvalg hvert fjerde år. Og like ofte velger vi Storting som i sin tid kan innsette biskoper som passer ens eget syn bedre.

Det er politikk, det.