La det være klart. Etter at det nye rutetilbudet fra Widerøe ble kjent, så har politikerne våre gjort alt tilsyneletande etter boka. De har gått ut i media, de har raslet med så store sabler de har tilgjengelige og de har dratt til hovedstaden og klaget vår arme nød. De har sågar jobbet helt å tvers av kommunegrensene, vel vitende om at Sørkjosen er alles flyplass.

Og det later til at det har hjulpet. Før helga ga Widerøe beskjed om at de heller ikke var spesielt fornøyd med sitt eget ruteoppsett. Såpass misfornøyd med egen innsats var de at de velvillig skal forsøke å få til noe som er bedre.

Så har de, i bibelsk stil kommet opp med noe som fortsatt er dårligere enn det vi har nå, men altså bedre enn det vi kunne få, og som Ponitus Pilatus toer de sine hender og sier at nå, nå er det opp til Finnmark å bestemme om de synes vi i Nord-Troms skal få et annet opplegg. Det betyr at dersom Finnmark - av mulig meget gode grunner - sier nei, så kan flyveselskapet si at de i alle fall gjorde et forsøk. Dumt, synd og men-men...

Saken er bare at om våre folkevalgte, eller våre offentlig ansatte for den del, hadde gjort en mer grundig jobb i forkant, så kunne vi kanskje stanset hele galskapen. Om noen hadde tatt arbeidet med å studere anbudspapirene fra Samferdselsdepartementet, så ville de sett at her lå det an til en fristilling av rutene vi ikke kan leve med.

For eksempel galskapen i at en direkterute nå - i følge departementet - ikke er en tur fra A til B, men en tur fra A til B, via C. Og C er i dette tilfellet altså langt oppe på Finnmarkskysten. Eller at våre fly ikke alltid behøver å korrespondere. Det siste er vi jo for så vidt godt vante med her i regionen. Her skal man jo ha rimelig flaks om ting henger sammen.

Det er lett å bli paranoid om dagen. I tråd med nye regler og anbud, svekkes trafikken. Vi får dårligere tilbud i lufta, båtene vi får tåler stadig mindre vær og mindre last. I lys av, eller retter sagt, i skyggen av dette kan man fort la seg forlede til at tro at våre folkevalgte synes det er vel dyrt og uhøvelig at vi bor her vi bor. De kniper litt her og litt der, og sakte strøypes vi til det ikke er noe igjen.

Det er derfor vi nå må fram med lupene og lese alt med liten skrift. Spesielt siden ikke en gang

Staten unlater å skrive smått.