Sist onsdag ble det igjen fullstendig uklart. Regjeringen vil slå sammen Troms og Finnmark, og har slik Stortinget er sammensatt i dag, er det flertall for det.
Og slik blir det ikke, lover Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre. Han vil nemlig snu om vedtaket så snart han eventuelt har makt nok til det, noen det akkurat i øyeblikket later til at han vil ha etter 11. september. Støre har også støtte hos Senterpartiet, som rent prinsipielt sier nei til alt som lukter av sammenslåing, kommuner, fylker, politikontor og offentlige etater som sådan.
Det er til å bli komplett forvirret av. Og bedre blir det ikke når man vet at tilsynelatende ingen i Finnmark vil bli en del av Troms. I Troms er tonen en annen, ja, til og med noe mer overbærende. Det virker som om mange i Troms synes det er greit. De kan til og med gi Alta regionhovedstaden. Så snille er liksom de.
Problemene for denne reformen står nærmest i kø, og for motstandspartiet Sp er det som en gave fra oven. Det drysser stemmer av Regjeringens beslutning. Man spiller Sp gode ved å selv bli upopulær, gjøre Ap enda mer vinglete og ved å gjøre en regionreform om til et spørsmål om plassering. Det er så bakvendt at den eneste som må synes det er greit er Trygve Slagsvold Vedum som med dette presses tilbake i Regjeringsbygget igjen.
Ingen vet nemlig enda hva den nye regionen skal gjøre. Slik det ser ut nå, er den eneste forandringa at man fjerner ett fylkesbygg og ett sett byråkrater. Ma skal til og med beholde de tre Fylkesmannene. Bare det å kalle det en Fylkesmann når vedkommende ikke har et eget fylket, faller på sin egen urimelighet.
Her er så mange pedagogiske feil, at man skulle tro Regjeringspartiene knapt har en oppegående rådgiver igjen. For hva må ikke de som var på høring på Stortinget tirsdag denne uka, og talte mot en sammenslåing, tenke når de knapt har landet før Regjeringen sier ja.
Og i kjølvannet av dette kaver Ap med ja til sammenslåing òg ja til omgjøring. Det er lett å være senterpartist i Norge i dag.