Valgkampen er i gang, og avisredaksjonene sine e-postmapper fylles av leserinnlegg. Det handler om Forsvar, om råderett og kvoter, om pensjon og andre momenter som politikerne tror velgerne deres er opptatte av.
Problemet med dagens debatt er at den i stadig større grad skal handle om hva motparten lyver om, ikke hva en selv snakker sant om. Innlegg på innlegg bærer titler som; “Ap lyver om...”, “Støres løgn...”, “Sandberg snakker usant...”.
Dette er med på å skape en debatt vår politiske landskap bør forskånes for. Det er trist å se at man velger å snakke ned sine meningsmotstandere, framfor å framsnakke sin egen politikk. For det man oppnår er å nøre enda mer under politikerforakten og polariseringen.
At politikerne velger dette språket, er dessverre lett å forstå. Angrep er det beste forsvar, og ved å hevde at motstanderen lyver, så har man allerede vunnet - i egne rekker. Dernest skaper det temperatur, og veldig mange politikere elsker at det koker. For noen er det det som gjør at de har gått inn i politikken.
Men det er ikke dette som er politikk. Politikk er ikke at man sverter sine motstandere, men heller at man respekterer dem. Uten motstand ville ikke verden gått framover. Da hadde vi fortsatt i samme sporet som urmenneskene. Latskap og motstand har gjort at mennesket har tatt steg på steg.
Et godt vedtak fattes gjennom at to meningsmotstandere diskuterer. De haler og drar i hver sine meninger, og så til sist fatter de, eller noen som har hørt på debatten, en beslutning ut fra det de har lært. Dersom debatten har vært god og konstruktiv, da har ingen tapt, men begge vunnet. Underveis har de som har hørt på blitt kjent med de to, og deres meninger, og slik har også de fattet sitt standpunkt om hva de skal mene og hvem de skal følge.
Det er dette som er politikk. Det er en slik valgkamp vi bør bestrebe. Alt tyder på at det ikke er det vi får.