Fylkesråd for næring i Troms, storfjordingen Willy Ørnebakk, hadde denne oppfordringen til innbyggerne i regionen under forrige ukes møte om den nye nærings- og utviklingsplanen.

Ørnebakk mener Nord-Troms er mye bedre enn sitt rykte, og at folk må bli flinkere til å snakke regionen sin opp.

Hva for rykte Nord-Troms har ute i resten av verden sies det ikke noe om, men kvalifisert gjetning tilsier næringsfattig, kapitalsvak og grisgrendt.

Ryktene er i så fall ikke spesielt overdrevet. Svært mange av de vellykkede bedriftene i regionene er eid av selskaper fra andre, mer næringssterke områder. Fiskerinæringa er, med få unntak, eksternt eid.

At noen vil satse i regionen er bra, men baksiden er at eksterne eiere oftest ikke har sentimentale følelser for arbeidsplasser og lokal gründervirksomhet. Tjener de ikke penger, finner de andre steder å bruke pengene sine.

Nå vil Omdømmeprosjektet og Ørnebakk ha innspill fra folket i regionen til å finne ut av hva man har - og ikke minst hva man mangler.

Jamfør tidligere momenter er en slik mangel kapital. Nord-Troms har ingen Thon eller Røkke med bankkontoene fulle av disponible midler. Når næringslivet her skal skaffe friske midler, er det bankene man først henvender seg til. Dernest søker man lykken hos eksterne investorer.

Det er da det gjelder å «papirene» i orden. Å satse i en region der folk snakker hverandre ned, der misunnelsen rår og der de største debattene handler om hvor kontorene skal ligge, er lite lukrativ.

Det er i så måte at Ørnebakk har et vesentlig poeng. Vi må framsnakke hverandre der vi kan.

Hele Nord-Troms tjener på at vi har et godt gründermiljø på Furuflaten. Slikt blir lagt merke til langt utenfor fylkesgrensene, og det må bedrifter på Skjervøy, Storslett og Skibotn bruke for alt det er verdt. På samme måte må man lære av Boreal og det de har gjort for å lykkes innen olje- og gassatsinga. For å nevne noen.

Man må få tips og råd, skaffe seg kunnskap og innsikt og dernest skryte uhemmet av hva som går an å skape i denne fantastiske regionen.

Når vi baksnakker naboen, baksnakker vi også oss selv. Vi skaper et klima som ikke styrker noen, og som våre egne ungdommer kvier seg for å komme tilbake til. Å jobbe i en region der egen lykke er vel og bra, men andres ulykke heller ikke er å forakte, gir liten bo- og investeringslyst.

Skal vi framstå som lukrative for andre enn våre aller nærmeste, må vi være villig til å framsnakke konkurrenten på andre siden av kommunegrensa.