Det har den siste uka vært mye diskusjon etter rapporten Skolekvalitet i videregående opplæring, et oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, levert av Senter for økonomisk forskning (SØF). Forskerne har undersøkt hvor mye den enkelte videregående skole bidrar til elevenes læring, og hvorvidt skolene bidrar til at elevene greier å fullføre videregående skole. At man denne gangen har målt skolebidraget, det vil si hvor mye skolene har klart å løfte elevene fra inntak og ut, har sannsynligvis gått mange hus forbi. Rapporten rangerer derfor ikke nødvendigvis de skolene som leverer de beste enkeltresultatene.

All forskning er interessant, selv om vi skulle kjenne inngangsverdiene fra før. Oppmerksomheten bør straks vende seg mot hvorfor situasjonen er som den er, og hva vi faktisk kan gjøre med opplæringen, både i og utenfor skolen.

-Det er i dag altfor store forskjeller mellom skoler og fylker når det gjelder hvor mye elevene lærer og andelen som fullfører. Målet må være at alle elever skal ha de samme mulighetene til å lykkes, uavhengig av hvor de bor og hvilken skole de begynner på, sier kunnskapsministeren på departementets hjemmeside etter å ha mottatt rapporten. Like muligheter er ideelt, men hvorfor er det i virkeligheten ikke slik?

Siden yrkesfagopplæringen hovedsaklig består av to år i skole og ytterligere to års læretid i bedrift, er det følgelig to hovedaktører bak opplæringen. SØF-rapporten gir imidlertid skolene skylda for manglende fullføring av hele opplæringsløpet. Når 200 formelt kvalifiserte ungdommer i Troms ikke får læreplass, er det da skolen sin skyld alene? Rapporten kan heller ikke si noe om opplæringskvaliteten i bedriftene.

SØF-rapporten bekymrer mange. Som skoleeier i nord tar vi den definitivt til etterretning, men for helhetens skyld er det grunn til å modifisere noe. Vi har noen ulemper i utgangspunktet. Nord-Norge har størst andel yrkesfagelever. Her velger halve kullet yrkesfag, noe som i seg selv er ønskelig. Det er størst frafall i det yrkesfaglige utdanningsløpet. Samtidig har vi i nord størst andel offentlige arbeidsplasser, og stort sett små og bittesmå bedrifter til å bidra i den siste delen av opplæringa. Dette kommer i tillegg til de evige sannheter om store avstander, spredt befolkningsmønster, og at det økonomisk sett ikke er mulig å gi søkerne en bred tilbudsvifte i alle regioner. Sjansen er opplagt større for at ikke alle får det tilbudet de ønsker mest på sin nærskole. En gedigen sentralisering av skolestrukturen kunne kanskje ha reparert noe på dette. Samtidig hadde det utløst nye utfordringer både for de forlatte regionene og pendlende elever, noe rapporten selvsagt ikke belyser. Forskerne er ikke blitt bedt om det.

Det er prisverdig at kunnskapsministeren vil forbedre skolene. Like det eller ikke, men all forskning gir resultater som på en eller annen måte kan gi merverdi til det arbeidet som gjøres. Sammenligninger kan være ansporende for noen, og stigmatiserende og demotiverende for andre. De nordnorske fylkene vil i fellesskap se nærmere på rapporten og felles utfordringer og løsninger.

Det er en utfordring for hele landet at 30 % ikke fullfører og består i løpet av 5 år ( 6 år for yrkesfag). Andelen i Troms er nå 35%, og vi har over flere år hatt en betydelig brattere framgang enn landssnittet, til tross for stor yrkesfaglig elev-/lærlingandel. Det jobbes tett og målrettet fra fylkestingets strategiplan og skolenes handlingsplaner. Etaten følger opp med hovedfokus på strukturer for læring, og tematiserte rektorsamlinger. Rektorene er langt mer opptatt av pedagogikk enn noensinne, og lærerne profesjonaliseres både gjennom møter, kunnskapsdeling og kompetanseutvikling. I år innføres undervisningsevaluering ved alle skolene, og Troms får både mobbeombud og elev- og lærlingombud.

Troms har allerede erkjent at strukturelle utfordringer fordrer strukturelle endringer. Derfor ble landets første fylkestingsmelding for økt gjennomføring i fag- og yrkesopplæringen vedtatt i Troms fylkesting i 2015. Strategiene fases nå inn. Vi var først i landet med bruk av vekslingsmodellen og kan snart vise de første forsøksresultatene.

Fortsatt er skolene og lærerne ikke alene om opplæringen. Det må flere ta inn over seg: Arbeidslivet og foresatte, som må bidra med positive holdninger til skole og utdanning.

-For lite læring for elevene bør få konsekvenser. Vi må spørre oss om vi trenger en tydeligere og mer langvarig oppfølging av skoler der elevene over tid lærer for lite, sitat kunnskapsministeren. Det er et helt greit budskap. Skolene må bli bedre. Men man må slutte å reprodusere myten om at skolene alene er ansvarlig for videregående opplæring. Ergo bør kunnskapsministeren sluttsats adresseres alle parter i opplæringsløpet.