Palmelørdag gikk jeg på Skáidečohkka. Skáidečohkka, eller Store Skaidi som vi kaller fjellet, byr på en helt nydelig utsikt. Snur du deg sørover fra Skáidečohkka, ser du rett på Raìsduottarháldi, som er Finlands høyeste fjell.

Nedenfor Raìsduottarháldi ligger Guolasjárvi, et svært populært vann å isfiske på. Fra Guolas kan du følge skuterløypa ned Gapherus til Reisadalen. Ser du nordover fra Skáidečohkka, ser du rett på Čáhppesláhku. Øst for Čáhppesláhku ligger Beachegealháldi. Pappa kaller Beachegealháldi for «Bekkahalti», en noe lettere uttale om jeg får si det selv.

Fra Skáidečohkka ser man også Mollešvuopmi, et myr- og skogsområde over populære og godt kjente Mollisfossen. Sør- øst for Skáidečohkka ligger Geatkevuompi, som vi kaller Amavuoma. Visste du at både «geatke» og «ama» betyr jerv? Og at Čohkka betyr fjelltopp, mens láhku er en bred senking i fjellet?

Færre og færre jo lenger sør

Min bestemor snakket finsk, men jeg har aldri hørt henne uttale ett eneste finsk ord. Det kan hende hun lærte pappa finsk, men han har ikke snakket finsk han heller. Navnene på fjellene rundt oss er stort sett samiske, men også finske (eller kvenske?). De finske ordene pappa har uttalt, har i så fall vært navnet på ett eller annet område i naturen.

Av ren nysgjerrighet sjekker jeg navn på kartet lenger sørover. Dividalen heter også «Dieváidvuovdi», og Dieváidvuovdi er omgitt av en rekke andre områder som også har finske/samiske navn. Tysfjord heter også «Divtasvuodna». Etter hvert som jeg flytter meg sørover på kartet, blir det færre samiske og finske navn. Ser du på kartet nord for Reisadalen, vil du se langt flere samiske navn, enn norske.

Vet for lite

Den siste tiden har jeg fulgt debatten om Sannhetskommisjonen, men jeg hadde aldri tenkt å uttale meg. For hva vet jeg om behovet for Sannhetskommisjonen? Altfor lite.

Rask overgang

Navnene på kartet er for meg bevis nok på at vi som bor her oppe, ikke alltid har vært såkalt «norske». Vi har vært både samer og kvener, og etter hvert også nordmenn. Vi som er oppvokst her kjenner til både fornorskningen og nedbrenningen av Nord- Troms og Finnmark. Vi hevder at vi anerkjenner samenes og kvenenes historie, men likevel leser jeg daglig kommentarer på facebook og andre medier, der nordnorske mennesker hardnakket hevder å være «helt norske».

Det alene er for meg argumenter nok til å opprette en Sannhetskommisjon. Og stedsnavnene er bevis nok på at vi som bor her nord, har slettes ikke alltid vært «helt norske». Overgangen fra «de andre nasjonalitetene», som en får inntrykk av at mange mener det er, har gått unaturlig raskt. På en enkelt generasjon, fra min bestemor til min pappa, har den kvenske identiteten blir visket vekk.

Overgangen fra den kvenske kulturen og det kvenske språket, har gått så raskt at jeg, som kun er to generasjoner yngre enn min finsktalende bestemor, ikke aner hvem kvenene var, hvordan de snakket, eller hva kulturen deres egentlig var.

"Helt norske?"

En sannhetskommisjon må avdekke hva som egentlig skjedde. Hva gjorde staten Norge, som fikk kvener og samer til å slutte å bruke språk, til å endre navn og å endre kultur? Tenk deg om. Hva må til for at du i dag skulle endret ditt norske etternavn og lagt vekk det norske språket, til fordel for et annet? Og hvorfor fornekter enda folk i nord å ha noe som helst med samer eller kvener å gjøre? Hvorfor hevder folk i dag, hardnakket å være «helt norske»?

Sannhetskommisjonen må svare på hva som ble gjort i fortiden, men også hvorfor sameforakten ligger så sterkt hos folk i dag. Og ikke minst, må sannhetskommisjonen gi oss noen svar på hvordan vi kan ta tilbake noe av det vi har mistet.