Allerede i 1977 ble det opprettet et behandlingstilbud for afasirammede ved Helsesentret Sonjatun i Nordreisa. Grundige undersøkelser i forkant hadde fastslått at behovet for et slikt tilbud var stort, og fylkeskommunen ga grønt lys for oppstart. Ressursene var begrenset, og oppgavene mange og store.

Hjelp ble hentet inn utenfra, og samarbeidsavtaler ble inngått med bl.a. Bredtvet senter for logopedi og Sunnaas sykehus. Tanken var å bygge opp et «fyrtårn» i nord for å gi mennesker med ervervede hjerneskader, og da spesielt afasirammede, et tverrfaglig behandlingstilbud.

Hyppige besøk

Mye tid og krefter ble i startfasen lagt på informasjonsarbeid og markedsføring av et fagområde som for mange var ukjent. Utallige besøk i kommuner og sykehus innen landsdelen, medførte at vi fikk et nettverk å forholde oss til. Det ble også lagt ned et stort arbeid for å styrke lokal kompetanse hos fagfolk ved Sonjatun, slik at disse ble i stand til å ta imot målgruppen.

Deretter ble det utarbeidet kurskonsept som gikk ut til sykehus og institusjoner, samtidig som opplegg for undervisning av hjelpe- og sykepleiestudenter, ergo- og fysioterapistudenter samt legestudenter ble gjennomført. I dette arbeidet fikk vi verdifulle input fra fylkeshelsesøster Aino Seljelund, fylkeslege Balsvik, hyppige besøk fra Sunnaas og Bredtvet. Dette for å styrke den faglige plattformen som behandlings-tilbudet skulle ha som ståsted.

Da Sonjatun åpnet dørene for å ta imot de første pasientene, strømmet det på med søknader, og de første årene ble ventelistene for å få plass bare lengre og lengre. Dette var beviset vi trengte for å dokumentere for myndighetene behovet, og arbeidet for å få tilbudet utvidet ble igangsatt.

Gradvis tilførsel gjennom år av ressurser fra fylkeskommune, helseforetaket og Statped, medførte at vi etter hvert kunne stille opp med 3,5 stillinger for logoped samt desentralisert stilling for samiskspråklig logoped, ergo- og fysioterapeut, pleiepersonell og muligheter for å kjøpe inn andre spesialisttjenester.

Oppsøkende virksomhet

Dette gjorde oss i stand til å drive en utstrakt oppsøkende virksomhet i pasientenes hjemmemiljø, noe som er av avgjørende betydning for å gi oss kunnskaper om pasientens liv før sykdom kom inn i bildet og hva målene for rehabiliteringen skal være. Sonjatun ble også åpnet for studenter som fulgte treningen hos de ulike fagprofesjoner. I tillegg ble våre fagfolk ofte invitert som forelesere og for å avholde regionale og kommunale kurs. Fyrtårnet hadde funnet sin plass innen spesialisthelsetjenestene.

Da jeg avsluttet min tjeneste ved Sonjatun, var DMS (Distriktsmedisinsk senter) etablert, og senere kom også OGT (Områdegeriatrisk Team), og det var naturlig at behandlingstilbudet til bl.a. afasirammede inngikk som en del av disse.

Lite igjen

Jeg besøkte Sonjatun nå i høst, men fant lite igjen av det fagmiljøet jeg hadde vært en del av. Hva har skjedd? Etter samtaler med tidligere kollegaer og ledelse ser jeg sammensatte årsaksforhold til at fagfolk har sluttet. I dag er stillinger ubesatt, og tilbudet som gis, er ikke en spesialisthelsetjeneste verdig. I dag kan tilbudet knapt betraktes som det tilbud enhver kommune skal ha disponibelt for sine innbyggere. For meg synes det som om tiden har stått stille, og lite eller ingenting er gjort for å oppdatere tilbudet, og her har noen tydeligvis «sovet i timen».

Det landsdelen trenger er et senter som har spisskompetanse innen sine fagområder bl.a. ervervede hjerneskader, - et senter som kan stille opp når kommunene ikke har tilstrekkelig kompetanse til å løse rehabiliteringsoppgaver. Søknadsmengden til Sonjatun har stoppet opp,sies det,- noe som er helt naturlig med bakgrunn i det tilbudet som i dag gis.

Hva så med pasientene, hvor er de i dag? Den medisinske behandling har hatt stor framgang, og dersom denne raskt kan komme i gang, hindrer vi de store skader. Men pasientene finnes fortsatt. Antall nye afasirammede har holdt seg på samme nivå gjennom mange år. De som rammes idag, får ofte store skader, noe som krever en spesialisert behandling. Liggetiden på sykehus for nye pasienter har gått ned, og pasientene blir raskt sendt tilbake til sine respektive heimkommuner. Mange kommuner er da dessverre ikke i stand til å gi pasientene det de etter loven har krav på, og rehabiliteringssentre med spisskompetanse, finnes det svært få av. Dersom satsingen på Sonjatun hadde fortsatt, ville dette vært et verdifullt tilbud for målgruppen.

Verdifullt samarbeid

Sonjatun med sine spesialhelsetjenester hadde muligheter til å bli en del av den totale behandlingskjeden innen rehabilitering, og kanskje kommet med under ordningen «Fritt behandlingsvalg».

Etter at jeg forlot Nordreisa og havnet på Østlandet opprettet jeg et enkeltmannsforetak, hvor jeg var eneste ansatte. Arbeidet besto i å gi et logopedisk behandlingstilbud til afasirammede. Jeg oppdaget da raskt hvor verdifullt det tverrfaglige tilbudet vi hadde ved Sonjatun, hadde vært. Jeg måtte da tenke i nye baner og inngikk avtaler med spesialiserte fagfolk, som kunne kobles til enkeltsaker etter behov.

Dette var leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, psykologer, sosionomer/attføringskonsulenter, syke-/hjelpepleiere, klinisk ernæringsfysiolog, synspedagog, massør m.fl. Sammen kunne vi bygge opp rehabiliteringstilbud som besto av ulike grader og varianter av trening og øvelsesterapi, satset mye på undervisning og samtaleterapi, bygget opp mestringsfremmede tiltak tilpasset den enkelte pasient hvor bassengtrening var en viktig del og sist men ikke minst, utarbeidet opplegg hvor pasienten skulle drive egentrening.

Stor tragedie

Arbeidet med afasirammede gjennom 40 år har gitt meg en god del erfaringer. Disse har jeg benyttet i mitt «spesialiserte tilbud». Et spesialisert tilbud er et sted hvor brukere henvises til for å gjennomdrøfte problemstillinger som den enkelte kommune selv ikke finner løsninger på. Mange fagpersoner føler seg ofte alene, og da kan et slikt ressurssenter være nødvendig for å finne fram til råd og hjelp slik at pasienten får et tilpasset opplegg.

Tilbudet til afasirammede på Østlandet er atskillig bedre bygget ut enn hva det er nordpå, men behovet for «spesialiserte» og tverrfaglige tjenester, er stort også her. Etter hvert mottok jeg så mange søknader at det ikke var å unngå ventelister. Jeg har nå avsluttet mitt arbeid, men var heldig å finne en dyktig fagperson som nå driver arbeidet videre i tråd med de retningslinjer jeg hadde staket ut.

Tilbudet ved Helsentret Sonjatun har ikke klart å utvikle seg i en slik grad at de tar hensyn til nye behov og utfordringer, og jeg ser ikke at tilbudet i dag er av en slik karakter at det kan betraktes som en del av spesialiserte helsetjenester. I så fall må ledelse og fagterapeuter sette seg ned og stake ut en ny kurs. Personlig tror jeg at «Fyrtårnet» er slokket! Dette er stor tragedie først og fremst for målgruppen ervervede hjerneskader men også for Helsesentret Sonjatun, regionen Nord-Troms og landsdelen.