Fylkesrådet i Troms har vedtatt å avvikle «Kvænangsruta» fra 1. mai 2015 og vil erstatte den med «et annet» tilbud som ikke tilfredsstiller innbyggernes transport og ambulansebehov. Dette blir gjort for å redusere utgiftene innenfor samferdselssektoren i fylket.

UNN har i tillegg bestemt at støtten til ambulansebåten i Kvænangen og Skjervøy vil bortfalle. Forslaget er realitetsbehandlet i Fylkeskommunen uten at de involverte kommunene har vært med i prosessen.

Min erfaring med ulykke i en øykommune er helt «fersk» og reell, da jeg ble varslet om en ulykke på Arnøya 25. februar 2015. Grunnen til at jeg ble varslet var at jeg har familiært tilknytning til de involverte.

Ulykken omfattet en fallulykke utenfor en skrent på 5-7 meter med snøscooter og slede, med fem personer involvert. Fallulykker er en såkalt «høyenergi» ulykke hvor man må anta at de skadde har indre skader som kan forverres hvis ikke pasienten kommer «rimelig fort» til lege/spesialist.

I alle skrevne førstehjelpsbøker står det følgende om høyenergiskader, sitat:

« I ulykker der energien har vært stor, må vi alltid kontakte medisinsk nødtelefon, selv om det tilsynelatende har gått bra med de involverte. Vitale indre organer kan være utsatt for store påkjenninger og det kan være indre blødninger som først gjør seg gjeldende etter en stund». Pasienten må da til sykehus raskest mulig.

Raskest mulig behandling, hva er det?

Min erfaring med begrepet raskest mulig har jeg fra lignende situasjoner i Målselv kommune der jeg bor. En slik ulykke ville ha blitt «effektuert» innen 2 timer fra ulykkessted til lege/sykehus. Det skyldes at kommunikasjonen i kommunen er meget gode og man har etablert gode rutiner ift en effektiv ambulansetjeneste og interkommunalt samarbeid på legevaktsiden.

I tillegg til dette er Forsvaret med helikopterberedskap en vesentlig ressurs som løser ambulanseoppdrag ved behov. Ulykken på Arnøya i Lillevika tok 8 timer fra varsling til AMK til pasienten var på UNN.

Er dette akseptabel ambulanseberedskap uten bruk av helikopter? Jeg tror at svaret er nei under forutsetning at man ikke kjenner til hvordan ambulansetjenesten er organisert i en øykommune.

Tidsforbruket under ulykken var som følger:

Hendelse skjedde kl 1800 med påfølgende varsling til AMK 1805 som igjen varslet ambulansetjenesten på Skjervøy ca kl 1830. Personell med snøscooter i Årviksand ble varslet kl 1910 via Norsk Folkehjelp og var på plass på ulykkesstedet kl 1945. Ambulansepersonell kom fra Skjervøy med ambulansebåten Kvænangen til Arnøyhamn og var på plass i Akkarvik ca kl 2030. Behandling og retur til Skjervøy tok ca 1 ½ time, pasienten ble ivaretatt og observert på Skjervøy sykestue inntil ambulansetransporten til UNN startet ca kl 2400 med ankomst UNN ca kl 0230.

Er et tidsforbruk på 8 og en halv time fra en «høyenergi» skade oppstår til man er på sykehus en akseptabel ambulanse/evakuering tilbud i en øykommune? Svaret tror jeg er unisont, nei.

Dersom AMK hadde bestemt at helikopter skulle benyttes, ville respons og evakueringstiden vært litt over en time. Hvis innbyggerne rundt Oslofjorden har opplevd et tidsforbruk på 8 timer fra ulykkestidspunkt til pasienten er på sykehus, ville det ha blitt ramaskrik med oppstyr fra kommunen via Fylket og opp til Stortinget.

Organiseringen av ambulansetjenesten i Kvænangen og Skjervøy kommune er basert på bruk av båt der det er nødvendig på grunn av tidsforbruket. Denne tjenesten synes på meg som godt organisert og fungerer tilfredsstillende hvis alle rammefaktorene er på plass når ulykken er ute.

Rammefaktorer som lege/ambulansepersonell på plass, evakueringsbåten, Kvænangen ved kai enten i Burfjord eller på Skjervøy og tilgjengelighet til ulykkesstedet for ambulansen, er forutsetninger som må «stemme» hvis tjenesten skal fungere optimalt.

Når ambulansebåten, «Kvænangen», går i ordinær rute og er på tur fra Burfjord til Reinfjord, vil en «effektuering» av en ulykke på Arnøya bli forsinket av «gangtiden» fra Reinfjord til Skjervøy hvor lege og ambulansepersonell må plukkes opp. Det er noe som innbyggerne på øyene og veiløse bygder i begge kommunene er innforstått med.

Dagens ambulansetilbud med båt virker på meg som meget betryggende for innbyggerne som bor slik til at det er båten som er «tryggheten» ift ulykker. Derfor bør denne type ambulansetjeneste opprettholdes og videreutvikles.

Hvis Fylkeskommunen reduserer dagens ambulansetilbud i Kvænangen og Skjervøy kommune, vil innbyggerne få et langt dårligere behandlings og evakueringstilbud, det må man for enhver pris unngå.

Ulykken som skjedde på Arnøya er et «klassisk» eksempel på at man må ha et godt ambulansetilbud ute i distriktene.

Jeg tror at det er meget viktig å beholde og utvikle dagens ambulansetilbud slik at den tilfredsstiller befolkningens behov når ulykker oppstår.