En helt elendig kommuneøkonomi her til lands, gir seg mange og til dels tragiske utfall. Årsaken til nedlegging av skoler, innføring av eiendomsskatt og andre belastende forhold som rammer befolkningen, kan kortes ned til å fastslå at det er for små overføringer av penger til kommunene, som tvinger politikerne til opptre så brutalt overfor sine innbyggere.
Les også: - Må det en boikott til?
Nå er det ikke bare for små overføringer til kommunene som er problemet, pengebruken til veier og annen infrastruktur har siden oljen begynte å gi avkastning, ligget på et lavmål i forhold til statens totale inntekter og standarden på infrastrukturen er i dag skremmende dårlig, jfr. blant annet veier og offentlige bygg, særlig kommunale bygninger, som er lite tidsmessig og i mange tilfeller helsefarlig.
Nasjonen Norge har ført en lite framtidsrettet politikk på dette området. Tidlig i oljealderen laget man seg et inflasjonsspøkelse som forhindret nødvendig innenlands satsing, selv om det er påvist at utbygging av infrastruktur, om ikke på annen måte enn ved å bruke utenlandske kontraktører til for eks. større veianlegg, bygg m.v. ikke er inflasjonsdrivende.
Det er ufattelig at noe som kan oppfattes som sabotasje mot infrastrukturen, som er avgjørende for landets framtid og så viktig for bosettingen og trivselen for innbyggerne, så lenge har kunnet finne sted i et ellers noenlunde velfungerende demokrati.
Vi går mot et kommunevalg og det er heldig at ikke alle samfunnsinteresserte har kastet inn håndkleet, men stiller opp og lar seg velge til den tvilsomme fornøyelse det må være å forvalte offentlig fattigdom.