Kl 07 hver morgen står jeg med kaffekoppen på badet, og hører på nyhetene. Det rapporteres om stort og smått. I morges kom nyheten om en bil som hadde kjørt i et hull i veien, og en var sendt til sykehus. Så et ubebodd hus som hadde brent ned i løpet av natta. Og tilslutt at 200 flyktninger var hentet opp av havet. Én nordmann skadet. 200 har nesten druknet.
Likevel var det nyheten om bilen og hullet som fikk min oppmerksomhet først. «Å herregud, tenk at veien bare plutselig kan renne ut! Godt det ikke gikk verre», tenkte jeg.
Jeg og samboeren planlegger å tilbringe nyttår et annet sted i verden. I går kom jeg over billige billetter til Marokko. Automatisk tenker jeg at vi ikke kan reise til Marokko. Jeg blir sikkert voldtatt om vi er ute for lenge på kveldene. Det skjer sikkert et terrorangrep der nede mot et eller annet hotell. Hvorfor i all verden tenker jeg slik? Fordi skriftspråket er uforståelig? Fordi de går annerledes kledd? Jeg skammer meg. Jeg som har reist både øst og vest i verden, hvordan i all verden har fremmedfrykten fått gro i meg?
Det er noe med landet jeg bor i. Den verden vi dyrker. Her vi setter oss selv på toppen av pyramiden. Her blir 8000 mennesker sett på som en byrde. De som heter Mohammed blir ikke ansatt og får ikke leie bolig her, kun på grunn av navnet. Her skal vi tvinge kvinner til å kle av seg hårtørkelet. Skal vi spandere på de en whitening- krem også?
Hvor mange nordmenn har vært på flukt det siste århundret? Som lykkejegere til USA. Krigsflyktninger til Sverige.
Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer akkurat deg.