Som følge av en rekke uheldige omstendigheter relatert til vår alles kjære Pollfjelltunnel så har jeg forsøkt å sette ord og skråperspektiv på det ambivalente forholdet som jeg (og garantert mange andre) har til 3230 meter med norsk infrastruktur.
Pollfjelltunnelen ble åpnet i 1983 og skulle være «die Endlösung» på et gammelt rasproblem mellom Furuflaten og de indre deler av Lyngen.
For oss som så vidt hadde entret puberteten på den tiden så skapte tunnelen nye muligheter. Et nytt nærmarked for hyperaktiv sosialisering med det annet kjønn åpnet seg. Med frosne fingre og snørrmustasje, dårlig lys på mopeden og en god porsjon malplassert selvtillit kjørte man gjentatte ganger gjennom den nye perleporten for å utforske hvilke nye muligheter som fantes på den andre siden. For mange (inkludert undertegnede) var tunnelen en ubetinget suksess og starten på et godt forhold, både med det motsatte kjønn og tunnelen.
Etter mange år med talløse tunnel penetreringer så sank entusiasmen og gleden. Parallelt med sviktende lysrør, økt lekkasje, ulykker, steinsprang og utfordrende veibane så falmet mitt og tunnelen sitt en gang så lidenskapelige forhold, og gled over i trivielt samkvem. Relasjonen ble ytterligere forverret da man begynte som dagpendler og fikk oppleve Pollfjellets indre hemmeligheter hver eneste dag. Man kan trygt si at de mørke sidene ved tunnelen ble utforsket i langt større grad enn ønsket og det en gang så lovende tunnelforholdet begynte å bli mer og mer hatsk, spesielt i de våte, glatte og humpete vintermånedene.
Så om da den o' store nyheten om at fylkeskommunen skulle utbedre tunnelen. Manna fra himmelen! Mine tørre drømmer skulle endelig gå i oppfyllelse! Kanskje lekkasjene kunne stoppes, kanskje det selviske håpet om å eie en ren bil endelig skulle kunne realiseres? Kanskje en slitt relasjon kunne revitaliseres?
Men hvor lenge var slangen i paradis... Etter nesten et halvt år med humping under fjellet fikk vi se resultatet: 600 meter, dvs 19 % av tunnelen er oppgradert til EU standard, mens resten fortsatt holder grevlingstandard (interessant bruk av millioner av skattepenger). Når signalene fra fylkeskommunen kom om at det nok blir med de 19 prosentene, så ble prematur entusiasme raskt forandret til en sur bismak i munnen og håpet om en ny forelskelse svant hen.
Selv om mitt og tunnelen sin relasjon nå er redusert til høyst nødvendig nærkontakt, så må jeg erkjenne at dette er et forhold som det er vanskelig å gjøre slutt på. Vi må nok fortsette vår våte og mørke veg sammen, dog 19 % forbedret.
Et hjertesukk til slutt: tenk om vårt rigide vegsystem kunne vært mer smidig og gjort nytte av 30 år med lokal empiri. Kanskje skattepengene som har vært brukt på 600 m EU standard kunne gått til forbedret lyssetting, tetting av problemområder og rassikring / overbygg på sørsiden (noe som ville være anbefalingen fra de som har pendlet tusenvis av ganger gjennom tunnelen), kanskje da ville vårt forhold hatt en sjanse...