22467853Hvordan vil 22. juli endre Norge? Det har vært et gjengangerspørsmål siden de verste terrorangrepene på norsk jord i moderne tid rystet landet for fem år siden.

Olav Tore Grønlie, professor emeritus i styrings- og forvaltningshistorie ved Universitet i Bergen, var blant dem som ble spurt om dette i tiden etter angrepene. Han uttalte den gangen at han ikke trodde angrepene ville få noen store effekter på samfunnet.

Fem år etter mener han dette bildet ikke er endret.

– Det jeg pekte på den gangen, og som jeg også mener i dag, er at de tunge strukturene som man kan si utgjør det norske, de lar seg ikke grunnleggende endre selv av en så dramatisk hendelse som 22. juli, sier Grønlie til NTB.

«Det norske»

Grønlie sier historikere gjerne trekker fram fem-seks dypstrukturer for å beskrive «det norske».

– Det norske samfunnet er preget av en grunnleggende tillit mellom mennesker i landet, og mellom mennesker og staten og offentlig institusjoner. Videre er Norge et ganske grunnleggende egalitært samfunn preget av kompromissvilje og liten oppslutning om ekstreme partier. Vi har hatt en lang tradisjon for å integrere fløybevegelsene inn i den politiske folden. En høy grad av samarbeid i arbeidslivet og høy grad av likestilling er også typisk for Norge, og disse dypstrukturene har ikke 22. juli klart å rokke ved, slik jeg ser det i dag, sier Grønlie.

– Som historiker vil jeg likevel få understreke at fem år er en kort tidsperiode å studere dette på, påpeker han.

Gamle debatter

En rekke tiltak og endringer er gjort på beredskapsfeltet siden angrepene. Terrorlovgivningen er betydelig skjerpet. Politiet er betydelig omorganisert. Enkelte har hevdet at angrepene, og ikke minst Gjørv-kommisjonens konklusjoner, er blitt misbrukt til å sentralisere forvaltningen og politiet, og til å innføre for vidtgående overvåkingslover.

Grønlie sier han mener dette ikke berører grunnstrukturene i det norske samfunnet. Han peker også på at flere av debattene heller ikke representerer noe grunnleggende nytt i Norge.

– De diskusjonene som er kommet etter 22. juli, knyttet til politiet og samfunnet, det er debatter i norsk politisk forvaltningshistorie som i hvert fall går tilbake til 1960-tallet, sier Grønlie.

– Det handler om spenninger mellom faglig autonomi versus politisk styring og mellom sentralt styring versus lokal styring. Dette er spenninger som vi må kunne si har vært normalen i den norske demokratidebatten i store deler av etterkrigstiden, påpeker han. (©NTB)