Krigen blir regnet som den mest blodige, og 16 millioner menneskeliv gikk tapt og rundt 20 millioner ble skadet. Krigen er en stor del av verdenshistorien og mange av de grusomme hendelsene rundt 2. verdenskrig har sine utspring derfra.
- Første verdenskrig blir vanligvis ikke regnet som en del av norsk historie, men vi mener at det finnes kilder som viser at dette er en viktig del av Norges lokalhistorie og at denne krigen har påvirket oss, sier en av forfatterene, Ola Teige.
Boken har vært et samarbeidsprosjekt mellom historikerene Ola Teige, Nik. Brandal og Eirik Brazier. I forbindelse med at det i år er 100 år siden krigen brøt ut, ble den utgitt i høst.
Den norske historien
Det omfangsrike kildematerialet de har benyttet består av norske og internasjonale arkiver, brev, aviser og memoarlitteratur, de har også funnet ut at ble sendt en rekke dødstelegram til Norge under 1.verdenskrig. Dette avdekker noe som tidligere har vært en ukjent del av den norske historien.
-Fokuset har vært på at Norge var nøytrale under denne krigen, og det er ukjent for mange at så mange nordmenn faktisk deltok. Vi har funnet ut at mellom 14.000 og 16.000 nordmenn var med på alle fronter og alle sider under krigen, forteller Teige videre.
Nordmenn fungerte både som soldater, leger, sykepleiere, journalister og diplomater. Flesteparten, nesten 12.000 emigrerte nordmenn, vervet seg for amerikanske styrker. Det mest kjente bildet på første verdenskrig er kampene som foregikk i skyttergravene på vestfronten.
- Første verdenskrig var i høy grad global. Det foregikk slag på flere kontinent og mellom stater utenom Europa, opplyser Teige.
Blant annet foregikk det krigføring i Øst-Afrika og der har det vist seg at en mann fra Nordreisa deltok. Krigen på det afrikanske kontinentet var en bevisst taktikk fra tyskernes side. De ville holde tilbake britiske styrker i Afrika, for å forhindre at disse ble sendt for å krige i vesten.
Eventyrer fra Nordreisa
Harald Helvin Arnesen ble født i Nordreisa i 1888 år. I kirkeboka står det at han ble døpt den 13.februar i 1889. Han var sønn av handelsmannen Martin Albion Arnesen og Marie Henrikke Henriksdatter. Han vokste opp på Hagen på Storslett og var eldst av åtte søsken. Planen var at han skulle overta som handelsmann etter sin far, men slik gikk det altså ikke.
Arnesen var en sjarmør, og etter å ha fått tre barn med tre forskjellige kvinner i Nordreisa, reiste han til Kirkenes. Her oppholdt han seg en kort periode og i 1912, fikk han en datter, skriver Olve Reiersen i sin artikkel «Sjarmør, eventyrer, kolonist» i Menneske og miljø i Nord-Troms årbok for 2006.
Reiersen skriver videre at da Arnesen fikk høre at de britiske koloniene i Øst-Afrika trengte europeere til å slå seg ned, bestemte han seg for å reise. Om det var alle farskapssakene eller eventyrlysten som drev han, vet vi ikke, men i 1912 forlot Arnesen Nord-Norge til fordel for Kenya. Her livnærte han seg som profesjonell jeger, drev med gårdsbruk og skogsdrift, også etter at krigen sluttet.
Ble britisk kavalerist
Arnesen vervet seg for britiske styrker i 1914. Han ble kavalerist ved «East African Mounted Rifles», og i tre år kjempet han ved Tanganyikasjøen. Mange av nordmennene opplevde pliktfølelse da første verdenskrigbrøt ut. De ville tjenestgjøre og gjøre sin plikt for sitt nye hjemland. Dette kan ha vært en del av Arnesens motiv, forteller Teige.
At nordmannen kjempet for britisk side mot de tyske koloniene i Tanzania, gjør ham unik. Det finnes kun bevis på fire nordmenn som gjorde det samme. I likhet med mange andre som hadde emigrert til Afrika, ble også han smittet av malaria under sitt opphold.
- I 1917 tok han kontakt med det norske konsulatet i Zanizibar og ba om hjelp til å fratre tjenesten. Helsetilstanden hans var ikke lenger like god og han ble regnet som ufør. Utenriksdepartementet bidro i flere slike saker for å hjelpe nordmenn som hadde deltatt under krigen, legger Teige til.
Arnesen ble sendt som rekonvalesent til England og senere Sør-Afrika. Han prøvde på et senere tidspunkt igjen å søke hjelp hos Utenriksdepartementet. Han ønsket oppreising for skadene han hadde blitt påført av krigen, en søknad han fikk innvilget med forbehold om at han kunne legitimere seg som norsk statsborger. Om han fikk utbetalt en slik oppreising, vites ikke.
Min grandonkel
Han giftet seg med engelske Cathe i 1919 og sammen fikk de fire barn. Harald Helvin Arnesen flyttet aldri tilbake til Nordreisa og i 1955 døde han i Nairobi. Datteren hans besøkte bestefarens hjemland på begynnelsen av 70-tallet. Tidligere redaktør i Harstad Tidende, Bård Borch Michalsen, møtte henne den gangen.
- Jeg møtte Evelyn Harrison i Trondheim. Hun var en veldig hyggelig dame og for meg, som på den tiden var en liten gutt, var det en eksotisk opplevelse å ha slekt fra Afrika. Jeg prøvde å gjenoppta kontakten på et senere tidspunkt, og ønsket å besøke henne. Men på grunn av urolighetene i Sør-Afrika på denne tiden, frarådet norske myndigheter meg å reise til Johannesburg, forteller Bård Borch Michalsen.
Michalsens far, Elling Michalsen fra Arnøya, var søskenbarn av Arnesen. Den spennende historien om Michalsens grandonkel er noe han gjerne forteller om. Han ønsker nå fortsette slektsgranskingen.
- Nå som teknologien har utviklet seg og gjort dette lettere, vil jeg igjen prøve å finne mine slektninger i Sør-Afrika. Om jeg har mer slekt der nede, er jeg sikker på at det er flere fra Skjervøy, Arnøya og Nordreisa som også har det, avslutter Bård Michalsen.
Flere fra Nordreisa
Selv om Harald Helvin Arnesen kanskje er en av de mer kjente, er han ikke alene. Under arbeidet har Ola Teige funnet to andre menn fra Nordreisa som også deltok under første verdenskrig.
- Da mangelen på soldater ble et faktum, innførte Amerika og Canada i årene 1917-18 obligatorisk verneplikt. Dette førte til at flere emigrerte nordmenn måtte avgi militærtjeneste, forteller Teige.
Jon Emil Larsen fra Havnnes ble innkalt av den amerikanske hæren, og tjenestegjorde på vestfronten i Frankrike. Olaus Dal ble i 1918 kalt inn til krigstjeneste for den kanadiske hæren. Sammen med familien hadde han utvandret fra Myra i Nordreisa til Canada i 1906. Begge mennene overlevde krigen.
