Anne Dalheim fra Elvevoll, den tidligere SV politikeren og nåværende leder i Samisk kirkeråd ser tilbake til det hun kaller «galskapen» da lille Storfjord var en strategisk viktig for NATO i «forsvaret» mot kommunistene, og hvor hun havnet midt i stridens kjerne som aktiv motstander av krig og opprustning.
– Og nå viser det seg at våre standpunkt og våre argumenter var helt korrekte, sier hun. Myndighetene har i dag igangsatt arbeidet med å fjerne de topphemmelige militære anleggene som ble etablert i hele Storfjord, Balsfjord og Lyngen på 80 og 90 tallet, et oppryddingsarbeid som ifølge NRK koster trettitalls millioner å fjerne.
Den såkalte Frøy-linje som skulle være Nato sin nordligste forsvarslinje mot Sovjet kostet over 300 millioner kroner, og var i realiteten utgått på dato da forsvarsanleggene sto ferdig.
– Men du verden for en tid, minnes hun.
Lukket kommune
Tidlig på åttetallet ble det bestemt av det norske forsvaret med myndighetens velsignelse at et topphemmelig forsvarsanlegg med kanoner skulle etableres i Storfjord. Store bunkersanlegg ble gravd og bygd i fjellene rundt om i hele Storfjord.
– Egentlig skulle hele Storfjord bli et lukket militært område. Folket skulle gå med ID kort, det skulle bli strenge restriksjoner på vår bevegelsesfrihet og streng kontroll med hvem som kunne besøke oss, forteller hun. Dalheim ser med gru tilbake på alle oppslagene som denne debatten skapte, både i riksaviser og i radio.
Daværende kommunestyre stemte i mot forsvarets opprinnelige planer, men forsvaret fikk aksept fra enkelte grunneiere. Dermed kunne de topphemmelige anleggene bygges rundt om i hele Storfjord., også på Elvevoll
– De skulle til og med lage vei over vår eiendom, noe som jeg anså som helt uaktuelt. Men likevel ble bunkersen etablert rett over oss, uten at dette ble klarert med alle grunneiere, og gjort uten at folk helt kjente til hva som skjedde, fortsetter hun med.
Sommeren 1984 ble det foretatt prøveskytinger fra bunkersen på Elvevoll, den første og eneste gang anlegget ble brukt, og Dalheim skrev brev til selveste forsvarsminister Sjåstad om at dette var helt uakseptabelt.
– Vi hadde akkurat sluppet ut lam på beite, og skytingen ville skremme dyra.
«Dama fra Vestersia»
Men Anne sto ikke bare i mot myndighetene som berørt grunneier og sauebonde.
– Jeg hadde min politiske overbevisning og kjempet for det jeg trodde på, forklarer hun. Anne var heller ikke redd for å kjempe for sin overbevisning og deltok både i Alta-aksjonen og sto på barrikadene for samiske rettigheter.
Motstanden mot NATO som Dalheim anså som en ren angrepsallianse medførte også at småbarnsmoren og da lærer ved Hatteng skole ble fulgt av etterretningstjenesten.
– Sentrale personer i kommunen tipset den gang myndighetene om at de burde følge med «ho dama fra Vestersia», og det finnes ei mappe på meg hos etterretningen, forteller Dalheim. Det har hun fra kilder som hun ikke vil fortelle hvem er.
Det ble da også stor oppmerksomhet i riksmedia om Anne Dalheim og hennes kamp mot forsvaret, og hun fikk raskt kallenavnet NATO-Anne.
– Akkurat det har aldri plaget meg, tilføyer hun.
Kom på døra
At den kalde krigen var en helt spesiell tid er det liten tvil om. Men Dalheim sier at mye av den argumentasjonen rundt all hemmelighold av anlegget ikke hang helt på greip, ikke en gang da.
Som et eksempel på dette forteller hun om et folkemøte på Lyngskroa eng gang på nittitallet hvor daværende SV leder Erik Solheim var til stede.
– Jeg var leder i Storfjord SV. Vi hadde lagt et amatørkart over alle anleggene i Storfjord. Dette for å vise innbyggerne om hvilke anlegg som finnes rundt husene deres, og som innbyggerne burde ha rett til å se omfanget av.
– Det ble ringt til politiet fra møtet, og det er fortalt i ettertid at dette ble gjort av en som var indisponert, sier Dalheim. Men politiet valgte å ta meldingen på alvor.
At de var i ferd med å røpe militære hemmeligheter, er ikke Dalheim enig i, og påpeker at allerede den gang kunne hvilket som helst satellittbilde lage mer detaljerte kart enn hva Storfjord SV hadde tegnet.
– En uke etterpå kom to sorte biler til oss. Vi hadde masse unger i huset. Inn kom to store politimenn i sivil som krevde å få utlevert kartene, ellers ville de endevende hele huset, forteller hun. Dalheim er fortsatt sjokkert over hvordan sikkerhetstjenesten kunne opererte ut i fra en enkel melding.
I dag kan hun se tilbake med en stor grad av stolthet, og forteller at hun ikke angrer på noe, selv om enkelte ting er bittert. I tillegg finnes det en mappe hos sikkerhetspolitiet som Dalheim vet inneholder opplysninger rundt hennes person.
– Men rivingen av anlegget viser at vi hadde rett, og en dag skal jeg også få se hva som står i mappa, avslutter hun.
