Etter over 20 år som prost ser Hans Erik Schjøth på muligheten å flytte, og har søkt på jobb som domprost i Tromsø.
– Jeg har vært prest i Nord-Troms i over 20 år, og har tenkt en stund at det går mot slutten på tjenesten her. Jeg tror det kan være godt for både menigheten og meg at det kommer nye krefter til. Og det er klart at Tromsø er en spennende utfordring, men det er flere svært gode søkere på stillingen så det er ingen selvfølge at jeg får den, sier Schjøth.
Han sier at etter kirkemøtevedtaket har frontene innad i kirken i prostiet blitt skarpere, det har vært utfordrende og en belastning.
– På hvilke måter har det vært en belastning?
– Det merkes på flere måter; jeg blir utestengt fra bedehusene, er ikke ønsket som prest ved stevnegudstjenester, og har vært uønsket av enkeltpersoner, sier han, uten å ville utdype dette.
Det var Nordlys som først omtalte saken om Schjøth som nå søker seg bort fra Nord-Troms.
Jobber for læstadianerne
– Jeg tror jeg har vært en prost som har arbeidet for at læstadianerne skal få ha en god og selvfølgelig plass i kirkelivet i Nord-Troms. Det kan handle om saker som liturgi og salmer, og det har også vært viktig for meg så langt som mulig å finne prester som kan være fungere godt også i forhold til den læstadianske menigheten.
– Jeg er glad i folkekirka vår med dens åpenhet og raushet. Jeg mener det er viktig nå at vi forsvarer den kirka hvor det er plass til to ulike syn i den aktuelle saken om likekjønnet vigsel. Det betyr at jeg også forsvarer alle de ansatte og i rådene og i menighetene som har et annet syn enn meg selv. Men også mitt syn skal det være plass til, og det uten at jeg blir kalt vranglærer eller blir bedt om å slutte. Jeg er glad for at en enstemmig biskopgruppe er enige om at også folk med mitt syn kan være prest i kirka vår.
Biskopens ansvar
Prosten sier det er biskopens ansvar gjennom ordinasjon av kandidatene som har myndigheten til å avgjøre hvem som er rett kalt prest, her kan hverken predikanter eller andre ta biskopens plass.
– Det betyr at menighetene normalt også må forholde seg til sin lokale prest når det gjelder gudstjenester, kirkelige handlinger, dåp og konfirmasjon. Vi har hverken mannskap eller økonomi til å ha et slags dobbelt oppsett for prestetjenesten. Så skal vi heller når det gjelder stevnegudstjenestene om mulig forsøke å få det til med en prest som forsamlingen kan være fornøyd med. Vel og merke om dette er praktisk mulig og uten at man overkjører stedets prest.
Han fortsetter med å si at forsamlingene i sine egne bedehus selvfølgelig kan styre hvem som slipper til.
– Om de der ikke vil ha kvinnelige prester, prester som er skilt/gjengift eller vier likekjønnede, så er det helt greit. Men i noen tilfeller, hvis presten ikke ønskes velkommen, da kan det bety at det blir messefall eller at en begravelse blir flyttet til nærmeste kirkehus. Men i den kirkelige sammenhengen må de forholde seg både til andre lokale grupperinger i kirkelivet, til det lovverket som gjelder i kirka, til vedtak fra Kirkemøtet og bispedømmeråd, og selvfølgelig også biskopen vår.
Takknemlig
Schjøth er veldig takknemlig både for støtten han har fått fra lokalbefolkningen og samarbeidet han har med de andre prestene og ansatte.
– Jeg vil gi ros til våre prester og ansatte, selv om vi har ulike syn, så kan vi jobbe sammen med respekt for hverandre, det er jeg veldig takknemlig for, sier Schjøth. Og kanskje kan vi gå foran med et godt eksempel på at vi kan leve sammen i en menighet, og at vi kan feire gudstjeneste i lag selv om vi har forskjellige syn.
– Jeg ønsker å være en prest for alle, også de som har et annet syn. Vi trenger kanskje i si at det går an å gå i kirka selv om man er uenig med presten.
Stå sammen
Hans Erik Schjøth sier han ikke anser seg som et offer, selv om det har vært noen tøffe dager.
– Jeg tåler både å stå for det jeg mener, og at folk har et annet syn enn meg. Ingen av oss eier hele sannheten, og når man ber om respekt så må man også gi respekt. Og vi skal heller ikke glemme at ofte kan det være et redd lite menneske bak de sterkeste meningene, sier prosten.
– Kanskje aller viktigst er at vi i kirka vår står sammen i et fellesskap som går dypere enn våre egne meninger, det er et nådens fellesskap.
