– Jeg var opptatt av piano og tegning i ungdomstiden. En av lærerne sa jeg burde bli kunstner, men foreldrene mine mente jeg burde gjøre som mange andre i min familie – nemlig å bli lege. Jeg valgte til slutt piano og medisinstudier, forteller Brian Noguera (37).
Han har portugisisk mor og colombiansk far. Da han var sju år, flyttet familien fra Portugal til Colombia. Etter legeutdanning i hjemlandet, samt i Mexico og USA, endte han opp som ortoped ved et sykehus i Madrid. Et kurs i kunsthistorie ved byens berømte Prado-museum skulle imidlertid få stor betydning for Nogueras vei videre.
– Der oppdaget jeg nordisk design. Jeg ble helt oppslukt av hvor mye fint som ble laget i Norden i perioden fra 1930-tallet til rundt 1970. Jeg er fascinert av den moderne, nordiske minimalismen, fastslår han.
I dag jobber Brian med nordisk design på heltid, med Oslo som base.
Bonytt med ordbok
Man kan trygt si at det var designinteressen som brakte ham til Norge. Det og kjærligheten. Han flyttet til Norge for tre år siden. I påvente av muligheten til å skaffe seg den påkrevde legelisensen, har Brian brukt tiden til å lære seg norsk og jobbe videre med sin interesse for skandinavisk og finsk retrodesign.
– Jeg har lært norsk takket være kjæresten min, Kim, og designinteressen, konkluderer 37-åringen, som for øvrig er født 17. mai.
Venner tipset ham om å lese gamle interiørblader, og dem har han trålet bruktbutikker for å få tak i.
– Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har sittet og lest Bonytt-blader fra 1950- og 1960-tallet – med ordboken ved siden av. Jeg lærte masse om norsk design fra den tiden, og det var også nyttig for norskkunnskapene mine. Men det er ingen tvil om at det norske språket har endret seg en del på 50–60 år. Det ble skrevet mange ord i de gamle bladene som nesten ikke er i bruk i dag. Det gjorde meg litt forvirret til å begynne med, sier han og ler.
I 2014 etablerte Brian vintagebutikken Skogen Design sammen med partneren Kim Noguera Gabrielli fra Tønsberg. Det hele startet med at parets toromsleilighet på Vålerenga ble full av designklassikere som Brian brakte med seg hjem.
– Til slutt ble det rett og slett for mye i denne leiligheten. Noe måtte ut, sier han.
Holder seg i pris
Brian fant møbler og andre designgjenstander på loppiser, i antikvitetsbutikker og på Finn.no – og noe ble kjøpt via venner eller venners venner. I dag er riktignok leiligheten langt mer sparsomt innredet enn den var for halvannet år siden. Brian og Kim fant seg et lager, opprettet nettbutikk og begynte å selge unna.
– Det fine med nordisk retro er at gjenstandene holder seg godt i pris dersom kvaliteten er god. Verdien kan også øke med årene. For et par år siden kjøpte jeg et fint klaffebord designet av Bendt Winge på 1950-tallet. Jeg betalte 2000 kroner, og i dag kan det selges for det dobbelte, minst. Slike eksempler finnes det mange av. Man må bare vite en del om design, og selvfølgelig kjøpe ting man liker, understreker han.
Selv er han spesielt glad i det norske fra etterkrigstiden, og det er først og fremst det minimalistiske uttrykket og materialbruken som tiltrekker ham. Mange av gjenstandene er laget i tre, men metall, glass, keramikk og ulike typer tekstiler er andre materialer Brian liker godt.
– Jeg ser på selve designen, helheten og kvaliteten, men også på sammenblandingen av ulike materialer. Som metall og glass, sier han og peker på leilighetens runde og gjennomsiktige sofabord.
Bordet har metallføtter og glassplate, heter «Edderkopp» og ble kreert av Cato Mansrud i 1954.
Lampen som skulle kastes
– Før hadde vi et større sofabord av tre, men et rundt glassbord passer bedre i en liten leilighet som denne. Lyset skinner gjennom bordet, noe som gir bedre romfølelse. Når man innreder, er det viktig å tenke nøye gjennom lysforholdene og hvilke lyskilder man bør ha, sier Brian.
De fleste lampene i leiligheten er retro-objekter, som «Birdy» fra 1952 av Birger Dahl og en bordlampe danskene Flemming Brylle og Preben Jacobsen formga i 1965. «Cosy in white», designet av finske Harri Koskinen, er av nyere årgang. Det samme er favorittlampen.
– Denne flotte, spanske lampen var det noen som skulle kaste i Madrid. Den sto ved en søppelkonteiner utenfor en blokk jeg gikk forbi etter å ha vært på kino. Jeg bestemte meg for å vente på eieren for å høre hva de skulle gjøre med lampen, og jeg satte meg derfor ned utenfor en bar som lå like ved blokken. Jeg tok én øl mens jeg ventet, så to og tre, men ingen kom. Til slutt gikk jeg og ringte på alle leilighetene i blokken, men ingen kjente til lampen. En av beboerne sa til meg at jeg bare skulle ta den, hvis ikke ville den helt sikkert bli kastet. Sånn endte den opp her, smiler Brian.
I hans samling er lampen – fra den spanske produsent Fase – blant noen få ting som ikke er nordiske. I denne kategorien er også noen små, fargerike tremasker fra hjemlandet, et glassaskebeger fra øya Murano ved Venezia, noen Charles Eames-gjenstander og noen verk av den colombianske tekstilkunstneren Mónica Londoño.
Moderne fra 1950-tallet
Det er imidlertid det nordiske som regjerer, både i leiligheten og i Brians interessesfære. De fleste objektene han selger via Skogen Design, er norske.
– Jeg tipper at rundt 80 prosent er formgitt av nordmenn, og 15 prosent av dansker, svensker og finner. Det øvrige er fra andre land, forteller han.
I stua er mange av gjenstandene norske og fra 1950-tallet – som Winges klaffebord, Mansruds «Edderkopp»-bord, Dahls «Birdy»-lampe, Torbjørn Afdals barskap «Baccus» og Gerhard Bergs stol «Nor».
Sofaen er dansk, designet av Hans J. Wegner i 1950. Spisestuestolene kan være prototyper av Arne Jacobsens «Myren»-stol med tre bein, fra 1952, men ingen fagfolk har kunnet bekrefte det. Den todelte stolen «Kongo», designet av finske Ilmari Tapiovaara i 1954, har en sentral plass ved sofabordet. Ellers er det aller meste av lysestaker, vaser og pynt laget av tre, glass eller keramikk – og formgitt i Norden i etterkrigstiden.
– Tenk at disse gjenstandene ble skapt for 50–60 år siden, og likevel oppleves de absolutt ikke som gamle. Jeg synes de ser moderne ut. Det er ikke uten grunn at mange av de nordiske designklassikerne fra 1950- og 1960-tallet har kommet i ny produksjon i løpet av de siste årene.
– Jeg vil imidlertid helst ha de originale utgavene, fordi jeg liker vintage. Men det handler også om gjenbruk og å ta vare på flotte møbler og gjenstander – eiendeler som noen ikke lenger vil ha, men som noen andre ønsker å omgi seg med, poengterer Brian Noguera.