40 år gamle Monica Eriksen leker lykkelig med hunden Emma hjemme på Eidebakken.
Men i påska fikk hun dødsdommen servert: Nå kan verken leger i Norge eller i Tyskland hjelpe henne.
– Jeg har aldri satt meg ned for å dø, men nå vet jeg at jeg skal dø. Denne uka har vært grusom og jeg har nesten gått på veggen. Samtidig vet jeg jo ståa, og vet at jeg må jobbe ut fra det, forteller hun.
Håpet som brast
Det var tirsdag i forrige uke at hun med et siste håp reiste ned til universitetsklinikken i Heidelberg i Tyskland.
På forhånd var hun blitt fortalt at strålemaskinen ”Gantry” med 80-90 prosent sikkerhet kunne fjerne svulsten som gradvis opptar større plass i venstre hjernestamme.
Håpet om å bli frisk og at hun en dag kunne begynne å jobbe igjen ble sterkere. Men da hun onsdag kom inn til legen fikk hun raskt beskjed.
– "Unnskyld, vi kan ikke hjelpe deg".
– Legen hadde sett på de siste MR-bildene og fordi svulsten har spredd seg er det ingenting de kunne gjøre. Behandlingen der hadde vært likedan som den jeg kan få i Norge, sier Monica.
Lager middag
Hun ble syk i 2007. Da hadde hun høy væskeansamling, sterk hodepine og blødninger i hodet.
I 2012 og 2013 ble hun operert, og etter hver operasjon var formen elendig. I dag tar hun og Emma dagene med ro hjemme i huset. Smertene er sterkere, men hun går på medisiner som tar unna det verste.
– Hvordan påvirker svulsten dagliglivet ditt?
– Jeg klarer ikke være i slalombakken eller gå til Goalsevarre. Men jeg klarer å være hjemme. Jeg vasker litt saktere, men lager middag til barna hver eneste dag. Det er et av mine mål for dagen. I dette gamle huset er det mye som må gjøres, men jeg konsentrer meg om familien, forteller hun.
Datteren vil se Bieber
For midt oppe i det hele har Monica tre barn. Det er Malin (14), David (16) og Svein-Magnus på 20 år. Hennes fokus er på dem, og trebarnsmoren forteller at de har mange og lange samtaler om situasjonen.
– Det er beintøft for ungene. Men sammen er vi kommet fram til at vi skal leve godt og normalt så lenge det lar seg gjøre. Selv om vi fikk beskjeden midt i påska klarte vi å ha en bra høytid. Vi koblet av og ungene hadde masse besøk. Jeg har en bra gjeng rundt meg, og uten dem hadde jeg nok vært i knestående for lenge siden.
For at Monica skulle kunne reise til Tyskland, startet venninnen Peggy Halvorsen en innsamlingsaksjon på Facebook i fjor høst. Etter turen til Tyskland er det fortsatt 177.000 kroner på konto.
Les også: Nå har hun 250.000 kroner til behandling
– Jeg har fått flere henvendelser der folk ber meg bruke pengene på en ferie, så det skal vi gjøre. Malin vil til Los Angeles og se Justin Bieber, men de andre har andre meninger. Jeg har sagt at de får si i fra når de har bestemt seg, ler hun.
Penger som blir igjen skal deles likt mellom ungene, som en backup hvis de trenger noe.
Ingen kommentar
Monica holder motet oppe, men sier det er mange ting hun kunne vært sint over. Hun mener det har skjedd feil på sykehusene.
– UNN skulle satt meg rett på stråling for da jeg kom på Rikshospitalet første gangen var svulsten allerede 6,5 centimeter. UNN har også gitt meg uklare svar på prøver jeg har tatt. Etter siste MR sa de at svulsten har beveget seg. Da jeg kom til Tyskland fikk jeg høre at den har spredd seg.
Monica vil ikke bruke energi på å være sint. Hun tror det vil gjøre sykdommen og situasjonen for familien verre. Likevel sier hun selve systemet som helse-Norge benytter seg av, provoserer.
– Det koster kanskje mye å sende noen til utlandet på behandling, men det koster mer å ha folk på uføretrygd. Ja, jeg er ferdig men andre syke burde få muligheten til å bli frisk hvor enn den finnes, sier hun.
– Sykehusene sliter med underskudd. Det er ikke deres feil noe, men Staten Norge som bestemmer. Jeg skulle likt og hatt helseministeren her, og har selv prøvd å ringe han. Men jeg får "ingen kommentar" tilbake. Det viser bare at helse-Norge ikke skjønner hva et menneskeliv er verdt.
To onder mot hverandre
Hva hun nå skal gjøre videre har hun ikke helt bestemt seg for. I utgangspunktet er hun for smertelindring og i mot cellegift og strålebehandling.
– Alle vet jo at man blir dårlig av cellegift. Er det verdt det? Jeg tenker mitt, men det kan hende jeg tenker feil. Derfor skal jeg på en ny time til Rikshospitalet snart for å få svar. Etter å ha vært der skal jeg bestemme meg. Jeg har to onder som kjemper mot hverandre - men jeg klarer ikke ta en avgjørelse der livet står nå.
