Jeg har tilbragt tiden siden nyttår i Chamonix, Frankrike. Her har jeg studert vinterfriluftsliv gjennom Active Education, og har hatt skred-, bre-, topptur-, teknikk- og frikjøringskurs. I ca. 100 dager har jeg gjort akkurat det jeg elsker mest; å tegne linjer i urørte fjellsider. Tiden har vært fantastisk, men ikke helt udramatisk.
Midt i det knalltøffe studiet hadde vi en uke vinterferie. Det er lørdag, solen skinner og skredfaren er bare 2. Jeg og tre kompiser har planer om å kjøre en renne på sørsiden av skianlegget «Grands Montets». Renna er en av fire som ligger i et lett tilgjengelig og svært populært område. Alle med ski eller brett på bena kan ta seg hit. Ingen stopper deg, annet enn et bånd med info om at du ferdes utenfor anleggets område på egen risiko.
Uhellet
De tre jeg er på tur med er turvante gutter som alle er mer erfarne på ski enn meg. Som svakeste ledd kjører jeg som nr 2. Før vi kjører ned i renna, sjekker vi kart og forsikrer oss om at vi er på rett sted. For å komme inn i renna må man passere to steiner med 1,5m bredt mellomrom. Nedenfor er de første meterne over 45grader bratt, selve renna er nesten 40grader. Førstemann kommer seg ned uten problem.
Jeg kommer meg inn i renna, og kjører ned til førstemann som venter på trygt sted i øverste halvdel. Mens jeg kjørte, har tredjemann prøvd å passere steinene, men mistet balansen og falt. I fallet er bindingen revet av skien, og det samme er mest sannsynlig korsbåndet. Vi får ikke kontakt, men ser at han er bevisst. Førstemann tar av seg skia og begynner å gå opp, mens jeg finner frem kart og venter på signal om å ringe helikopter. Fra ulykken skjedde til hjelp var varslet, tok det fem minutter, men det tok 40 minutter før helikopteret heiste den skadde opp og fløy til sykehus.
Jeg visste hvor vi var.
Enn om jeg ikke hadde visst det? Hvor lang tid ville det tatt før hjelpen kom? Grands Montets er et sentralt turområde, det er nært Chamonix og sykehuset. Men til tross for det tar det 40 minutter før den skadde er på tur til sykehus. Se for deg at du er på tur fra Kautokeino til Reisadalen på ski. En i turfølget får et illebefinnende, men sikten er litt dårlig og dere klarer ikke finne nøyaktig hvor dere er. Hva sier dere til redningsmannskapene? Hvor lenge tåler en skadet å ligge i snøen? Det kan fort være snakk om timer, liv og helse.
En helg i mars skulle jeg og venninne bestige Aiguille d’Argentiere (3902moh, vi startet på ca 2650moh). De siste høydemetrene er 43grader bratt og skredfaren var 2 på morgenen. Noen venner av oss hadde gjennomført turen kun dager i forveien, og var på toppen ca kl. 14.30. Vi har som mål å nå toppen rundt den tida. Da vi kommer opp til ca 3750moh møter vi to italienere på tur ned. Litt usikker på snøen spør vi om forholdene på toppen.
«It’s too late, the snow is too heavy. You have to turn».
Skuffet innfinner vi oss med informasjonen, og kjører ned. Kl var 13.30, vi ville nådd toppen innen planlagt tid. Da vi kommer ned og møter noen venner, forteller de at dagen i forveien omkom en mann som falt i nedkjøringen fra toppen. Han hadde ikke klart å stoppe fallet, og ramlet utfor en klippe. Forholdene da var de samme som det vi hadde. Selv om det der og da var forferdelig surt, var det ikke dumt å snu.
Hvorfor skriver jeg dette leserbrevet?
For å fortelle dere hvor små marginene er. Enn om vi ikke hadde spurt italienerne om forholdene? Vennene våre hadde jo besteget fjellet kun dager i forveien. Vi kunne se toppen, nærmest ta på den! Det er ikke gitt at vi ville falt, eller at snøen faktisk var så tung at det ville løsnet et skred. Men enn om? Aiguille d’Argentiere er et nydelig fjell jeg en dag skal bestige, men ikke når forholdene er potensielt livsfarlige.
I all vurdering av risiko på tur er du den viktigste faktoren.
Jeg kan tilegne meg all verdens kunnskap om skred, men som gjest i fjellet må jeg være bevisst på hvordan jeg forholder meg til den. For bare noen dager siden skulle jeg og en venninne bestige Aiguille Crochues. Snøen var tørr og fin, men sola stekte. Det siste partiet var bratt, ca 40grader og toppen hellet mot en klippe, litt som en trakt. Det øverste snølaget var løst og vi så at det hadde løsnet et mindre skred. Hadde vi falt der, ville det vært det siste vi hadde gjort, men vi valgte å gjennomføre. Hvorfor?
Det skulle ikke mer til enn at det øverste laget på ti centimeteren løsnet, vi ville mistet balansen, og et fall der ville vært umulig å stoppe.
Jeg har mistet tellingen på hvor mange turer jeg har snudd på, men jeg har også tenkt flere ganger denne sesongen at «skred/ulykke rammer ikke meg». Det ligger i vår natur å tro at vi tar gode beslutninger og har kontroll på situasjonen. 87 prosent av de som omkommer i skredulykker omkommer på dager hvor skredfaren er mellom 1 og 3, og ikke nødvendigvis der terrenget er bratt heller. Jeg tror noe av grunnen til at så mange omkommer disse dagene, er fordi vi undervurderer faren eller vi overvurderer egne ferdigheter. I våre hoder er det ikke farlig før det er skredfare 4 eller 5, men faktum er at om vi ikke respekterer naturen, er den farlig.
Jeg ønsker alle en god påske, og håper alle er i fjellet hver dag! Men vær bevisst på risikoen. Om en ulykke skjer, kan dere reddes? Hvor er nærmeste punkt med mobildekning? Om skredet tar kompisen din, kan du redde han? Og husk at verken skikjørere eller skuterkjørere er udødelige.
God påske!
