Natt til torsdag ble 3 barnefamilier og 3 enslige flyktninger hentet fra mottaket på Storslett og sendt avgårde på en reise som kjent ender i Russland.
Å våkne til en slik nyhet var ikke enkelt verken for de gjenværende flyktningene eller for de som jobber på mottaket.
Miljørarbeiderne Hilde Lund og Henie Dalsaune forteller at det har vært triste, urolige dager.
– Vi har mistet en del av familien, sier Dalsaune, og legger til at saken forverres av at ingen har fått kontakt med de utsendte siden.
– Det er klart at de er bekymret for vennene sine.
Positiv innstilling
Dalsaune forteller at frykten for å selv bli hentet er stor blant de gjenværende flyktningene, men at de passer på hverandre. De som jobber der prøver som best de kan og hjelpe, ved å gi dem all den informasjon de har, men aller mest bare ved å være der for dem.
– Vi er bare mennesker. Vi gråter litt med dem og vi ler med dem. Ellers prøver vi bare å få hverdagen tilbake, sier hun.
Lund forteller at de merket en liten isfront mot dem torsdag morgen, men at det kom seg utover dagen.
– Jeg tror de skjønner at vi ikke har makt til å gjøre noe, og at vi er her for dem.
Ellers jobber de for å holde en positiv innstilling, og er opptatt av at nå starter de på nytt. Under torsdagens informasjonsmøte ble det sagt at nå framover skal alle tenke positivt, og det ble utslagsgivende.
– Utpå dagen kom damene og spurte om garn, så da var det tydelig at de også ville starte på hverdagen igjen. Ellers skal vi dra ut på skitur, for de hadde lyst å tenke på noe annet.
Vil være her
En av flyktningene som er igjen på mottaket heter Sara, og kom til Norge sammen med mannen og den vesle sønnen. Hun forteller at hun ikke skjønner hvorfor vennene hennes måtte hentes midt på natta - uten at de fikk sagt ha det.
Spesielt fortvilet er hun over at hun ikke har vært i stand til å få kontakt med dem, så hun vet ikke hvor de er eller om de har det bra.
– Jeg er veldig lei meg, vi er alle blitt som en stor familie, sier hun.
Sara er også redd for sin egen families del, og alt hun ønsker er at de skal få bli her og være trygge.
– Vi er mange med god utdanning, og vi har lyst til å bidra og til å skape noe her. Vi er ikke ute etter å bare sitte her og ta pengene deres, sier hun.
– Hadde vi kunne blitt værende i hjemlandet hadde vi blitt der, men vi har ingenting i Syria. Vi har mistet alt.