Det å kunne føle er en egenskap alle individer innehar, også dyr. Vi mennesker har i tillegg den egenskapen at vi kan uttrykke følelsene våre gjennom ord. Det kan i mange sammenhenger være problematisk.

Store Norske Leksikon definerer «følelser» som emosjoner og affekter. Mens emosjoner er mildere reaksjoner som glede, sympati og medfølelse, er affekter sterkere og mer sammensatte reaksjoner, som sinne og angst. Følelser er på sett og vis målbare; sorg er en sterkere følelse enn en stemning, mens en truende stemning gjerne oppleves mer dramatisk enn en ubehagelig stemning. Det som kan gjøre det vanskelig å måle følelser, er at følelser er personlige og fullstendig subjektive; det jeg opplever som truende, kan du oppleve som ubehagelig. Du kan likevel ikke si at opplevelsen ikke var truende, all den tid jeg følte meg truet. At en følelse er et resultat av en subjektiv opplevelse, gjør det i praksis umulig å argumentere mot den. Jeg kan aldri si at du føler noe annet enn du gjør.

Alle har brukt argumentet «jeg føler at» i en diskusjon. I mange situasjoner vil det være legitimt å bruke slike argument, men svært ofte er «jeg føler at» mer problematisk enn en kanskje er klar over. For hva skal man egentlig svare når Erna Solberg argumenterer sin sak med «Her føler jeg at Regjeringen har funnet en god løsning»?

I noen situasjoner er ikke bare følelser et argument; de er til og med fasit. Dette gjelder særlig menneskelige relasjoner. La meg ta et eksempel: på en firmafest kan jeg møte på to mannlige mellomledere i baren. Jeg synes mann nr 1 kjekk og tiltrekkende, og dersom han gir meg oppmerksomhet vil jeg oppleve dette som smigrende. Jeg vil føle meg smigret. Derimot synes jeg ikke mann nr 2 er særlig tiltrekkende, og hans oppmerksomhet kan jeg oppleve som plagsomt, kanskje til og med ubehagelig og støtende. Jeg vil oppleve hans flørting som ubehagelig, men dersom jeg ikke har avvist ham, er det jo i realiteten jeg som har påført meg selv dette ubehaget. Likevel kan jeg si «Jeg følte at han oppførte seg støtende», og denne mellomlederen vil ikke ha noe han skulle ha sagt. Min følelse er jo min subjektive opplevelse av situasjonen.

Prinsipper er gode eksempler på at følelsesbaserte meninger er problematiske, siden prinsipper ofte møter respekt hos motparten. Eggdonasjon er et godt eksempel på et slikt prinsipp. Til tross for at jeg kan svært lite om temaet, er jeg imot eggdonasjon. Min umiddelbare argumentasjon er at jeg prinsipielt er imot, men i og med at jeg ikke kan underbygge dette med faglige argumenter, bunner selve prinsippet i at jeg føler at eggdonasjon er galt.

Å argumentere med «jeg føler at» kan være en måte å bevisst og ubevisst for å avskjære mulige motargumenter. Vi mennesker følger intuisjonen vår; når vi blir stilt ovenfor et forslag, gjør vi oss ofte opp en mening før vi har fått presentert den faglige begrunnelsen for forslaget. Å gjøre seg opp en umiddelbar kognitiv mening er ikke i seg selv galt. Det som er galt, er å la følelsene overskygge faglig argumentasjon og faktiske realiteter. I mange sammenhenger kan det være lurt å føle litt mindre, og heller reflektere litt mer.