Kommentar:

Når Angst stikker innom

Illustrasjonsbilde.   Foto: Frank May / NTB

meninger

Angst er han forbaska irriterende kompisen som brått banker på, og før du rekker å si at, «du i dag passer det dårlig», så er han inne i stua. Han setter seg ikke på andre siden av bordet. Nei, han setter seg i stolen rett ved siden av deg. Intimsone er fremmedord.

Du vet aldri når han kommer, og hvor lenge han blir. Han sitter bare der, og snakker hele tida om alt som kommer til å gå galt, som er galt og som har gått galt. Hvor dårlig været er, hvor lite fisk man får, hvor dyrt alt har blitt og hvor forbainna ille verden er. Han maser og maser, og du får aldri fred for stemmen hans.

Du begynner høflig å si at det jo ikke er slik og sånn, men når ikke gjennom. Han messer og maser, så du roper, du hyler og skriker at han må holde kjeft, men jo mer du hyler, jo høyere messer jævelen. Han er kronisk hypokonder også, og spør om du ikke også har vondt der? Og der? Og da er det kanskje fordi det er noe ekstra ille et annet sted. Han prater slik at du blir redd. Livende redd. Det snører seg samme i brystet, og du sliter med å puste.

– Ser du, sier kameraten.

– Jeg hadde rett. Du er syk! Du kommer nok til å dø, skal du se. Og da er det ingen som husker deg. Egentlig hadde det kanskje vært like greit. Du har jo ikke fått til noe særlig. Se hvor redd du er, bare av noe så lite.

Andre rundt deg forsøker å snakke til deg, men kameraten overdøver dem. Andre forsøker å nå inn og gi deg en klem, men kompisen står i veien. Han forteller deg at dette fikser du tross alt selv, stor som du er blitt.

Du vil helst ikke vise fram denne kameraten. Det e jo ikke akkurat et glansbilde av en kompis. Du e jo ikke direkte stolt av at det var han du fikk som en slags venn, så derfor snakker du minst mulig om han. Folk spør hva det er slags fyr, men du skjemmes. Du hører jo selv hva for et tull han farer med og hvor paranoid han høres ut. Om du gjenforteller det, det du selv sitter og høre på, vil folk tenke at du jo er gal. Det er bare det at når han snakker, så høres det så rett ut.

Han tar av og til så mye plass, kompisen, at du ikke får tid til andre. Han prater og prater, så du får ikke med deg hva andre sier. Kjærlige ord fra kjæresten blir ikke hørt, varme blikk ikke sett. Så ordene og blikkene stilner. Du ser jo bare kameraten, og andre når ikke inn. Noen gir opp og går. Andre blir. De ekte vennene står i det. Noen forstår til og med, og istedenfor å rope til deg for å få kontakt, er de bare der. Snakker, stryker og passer på, helt til du brått oppdager dem og kompisen ikke lengre får gehør.

De første gangene han kommer, skjønner du lite og ingenting, og panikken tar deg, helt og fullt. Det setter seg i magen, som en megasvulst. Det legger seg på brystet, som et tonn av betong som klemmer deg sammen så du ikke får puste. Du kjenner at nå, nå dør du. Kompisen mener det er kreft. Eller hjertefeil. Eller tarmslyng. Hundre legebesøk senere forstår du sammenhengen. Det er kompisen som påfører deg smerten.

Sakte, sakte, lærer du deg at det er angsten som har skadet deg og du lærer triksene. Og sakte, sakte finner du måter å holde ut med denne infame gjesten.

Noen ganger bare jatter du med. Lar han sitte på ryggen din til og med, mens du gjør ting som tar mer plass i livet. Av og til rekker du å se han komme, så du får stengt døra, satt på høy musikk og funnet Den Lure Plassen han ikke vet om. Like fullt, oftest er han brått bare der. Han vet jo tross alt hvor nøkkelen ligger...

En dag skjønner du at han er der for livet. Du må faktisk bære djevelen med deg. For noen er det Dagen Alt Går i Svart. De vet at denne børa klarer de ikke bære. Andre innfinner seg med det. Noen er til og med så sterke at de løfter han av ryggen.

– Skal du være med videre, så får du i alle fall gå selv. Vi kan snakke sammen, men når jeg sier det er nok, da drar du!

For mange er det vanskelig å forstå at andre går rundt med slike venner. Herregud, da. Det er jo bare å be han gå. Be han ti stille! Det er jo bare én fyr. En, mot alle oss. Det er jo ingen sak. Vi fikser jo han. Som om det var en flis i fingeren.

OK, men tenk at det var ei flis, bare at den hele tiden flyttet seg rundt. Noen ganger ytterst i huden, andre ganger helt inne i hjertet. Noen ganger var den lita og lett å finne. Et lite pinsettgrep med fingrene så var den ute. Andre ganger satt ned dypt inne i kroppen. Stor, betent og vond. Der gnog den, men når legen tok fram røntgenapparatet, så var den usynlig. Søkkvekk. Selv om du jo kjente at den satt der.

–Ikke gjør ting som gir deg angst, sier folkene. De forstår ikke at angsten ikke nødvendigvis må trigges.

Alle kjenner på en eller annen form for redsel eller skrekk. Noen er redd edderkopper, fugler, hunder. Noen høyder, andre store folkemengder. For mange av oss er det en forbigående skrekk, som er situasjonsbetinget.

Angst er ikke skrekk som i en fobi. Eller en redsel. Det er ikke noe du kan fjerne ved å gå ut av situasjonen, som høydeskrekk og redsel for hunder.

Du kan ikke unngå angstkameraten. Den drittsekken bare kommer, uinvitert. Det betyr ingenting hva du gjør. Han bare kommer. Og aller helst når det passer aller minst. Når guarden er senka, livet er på topp og alt virker herlig. Da står han der. Hvor lenge han blir, er helt håpløst å vite…