KOMMENTAR

Brente skap, utenforskap og heiste regnbueflagg

Ble 2020 det siste året vi diskuterte Pride-flagging i Nord-Troms? Jeg håper det.

Gunhild Steffensen med symbolsk skapbrenning på Skjervøy i sommer. 

meninger

Det finnes nok regioner i Norge der Pride-bevegelsen og det den står for står sterkere enn i Nord-Troms. Forstokkede holdninger til lesbiske og homofile og deres selvsagte rettigheter er dessverre ikke helt uvanlig i vår region, og det kom nok delvis til syne da debatten omkring flagging med Pride-flagget blusset opp i sommer.

At det i det hele tatt ble en debatt, kom nok overraskende på noen. I den store sammenhengen, og i alle fall i annus horribilis 2020, kan det virke som en rar debatt å ta. Er det ikke en selvsagt sak at man flagger på Pride-dagen? Er det ikke viktigere ting å diskutere når folk mister jobb, livsgrunnlag, helse og sågar livet på grunn av den altoverskyggende koronaen? For noen var, til tross for all koronaalvoret, dette kanskje den viktigste debatten i 2020.

Torbjørn O. Karlsen, journalist i Framtid i Nord 

Det eksisterer større følelsesmennesker i Nord-Troms’ befolkning enn undertegnede, men det var likevel sterkt å intervjue skjervøykvinnen Gunhild Steffensen (40), som hadde utstilling med egne kunstverk under Nord-Troms Pride i juni. Hun valgte å flytte fra Skjervøy som ung, lesbisk 16-åring, og først nå – som 40-åring – følte hun at hun komme hjem «med hele seg». Følelsene henne var i sving da hun under intervjuet tok opp noen av maleriene og forklarte bakgrunnen for hvorfor hun malte dem, hva de symboliserte og ikke minst hva det betydde for henne. Enkelte alvors- og symboltunge bilder, mens andre var av det mer lekne slaget. Men alle viktige for Skjervøy-kunstneren.

Det som var ekstra spesielt med det Gunhild gjorde på hjemplassen sin i sommer, var at hun på mange måter berget ansiktet til Skjervøy kommune utad. For opprinnelig var det ikke meningen at det skulle flagges offentlig 6. juni. Mens mange andre kommuner rundt om i landet, også i Nord-Troms, tok flaggspørsmålet på strak arm og ga tommelen opp – så valgte administrasjonen i Skjervøy å vikle seg inn i teknikalitetene. De mente at siden det på daværende tidspunkt ikke var planlagt noen Pride-arrangementer i Skjervøy, så var det i konflikt med flaggloven å flagge med regnbueflagget utenfor rådhuset og derfor var innstillingen, nærmest bokstavelig talt, til Pride-flagging negativ. Før kommunestyret rakk å behandle saken kom imidlertid Gunhild på banen og lanserte både kunstutstilling og en symbolsk skapbrenning på Fiskenes.

Rådmann Cissel Samuelsen var ryddig nok til å opplyse i kommunestyret – som foregikk på Teams – at bildet hadde forandret seg litt etter at hun skrev innstillingen, og at argumentet med manglende støtte i lovgivningen var borte. Det gjorde det nok enda lettere å stemme for Pride-flagging for Skjervøys 19 kommunestyremedlemmer, og 12 mot syv var nok til å sikre at Skjervøy joinet de fem andre kommunene i Nord-Troms og heiste regnbueflagget. Noen av politikerne i Skjervøy, og også i andre kommuner, valgte å fokusere på en del av det de mente er ytterligeregående standpunkter til selve organisasjonen Pride og stemte nei av den grunn. Ryddig nok, det. Jeg skal ikke dømme noen, og alle har sine grenser. Og det er helt sikkert også homofile og lesbiske som ikke er 100 prosent enige i alt organisasjonen Pride står for heller.  Men jeg må si jeg er glad for at flertallet i de ulike kommunestyrene valgte å ikke «koble for mye».

Å diskutere offentlig flagging med Pride-flagget bør være et tilbakelagt stadium nå - også i Nord-Troms, mener FiN-journalist Torbjørn O. Karlsen.  Foto: Lise Åserud

Etter møtet med Gunhild i Kiilgården i juni, så slo det meg at hun neppe er alene. Hvor mange nordtromsinger har følt at de må flyttet til større steder for å kunne leve ut legningen sin og kunne være seg selv? Hvor mange har måttet slite med fordommene, med utfrysning og sågar hatkriminalitet? Hvor mange selvmord kunne vært unngått?

Bare det å måtte bryte med hjemkommunen og kanskje også med familien på grunn av sin legning, er absurd i mine øyne. Selv flyttet jeg mer eller mindre frivillig fra Lyngen på nittitallet for å ta utdannelse. Hadde jeg vært homofil og måttet flytte på grunn av min legning, så hadde jeg neppe flyttet tilbake igjen som voksen. Sånn må det ikke være. Målet for alle Nord-Troms-kommunen i fremtiden må være at ingen skal føle at de må flytte fra sin hjemkommune for å kunne føle seg hel. Og flaggdebatten kan vi legge bak oss for godt – som det meste annet fra et mediokert 2020.