Dessverre har femteklassingene i Nordreisa utfordringer på nasjonale prøver, og dessverre har tidligere årganger også hatt det. År om annet er det bedre resultat, men så er en i grøfta igjen, med resultater langt under landsgjennomsnittet i lesing eller matte eller begge deler.

Kommunalsjefen forsikrer at det er en plan, Nordlys skriver om utfordringer med å utdanne lærerne godt nok og utvalgslederen vil ha mer penger til kommunen. Det er fint med både planer, penger og studiepoeng, men det kommer neppe til å bedre regneferdighetene til ungene våre.

Det er relasjoner som skaper resultater, også i skolen. Ungene må ha venner, læreren må være en tydelig leder, foreldra må være positive til skolen og fedre må engasjere seg. Sjølsagt må elevene også jobbe og lærerne være faglig flinke nok. Men relasjonene må være på plass først. Elever jobber ikke godt i et utrygt miljø. Foreldre greier ikke å bidra til ungenes læring, hvis de sjøl er utrygge i møte med skolen.

Det kan være at i mange distriktskommuner i Nord-Norge så er dette med å bygge gode relasjoner i klasserommet vanskelig, ikke minst i Nord-Troms og Finnmark. I mange familier i Nord-Troms har skolen vært et fremmedelement i generasjoner, en arena en ikke har eierforhold til. Eg skal ikke dra «tre stammers møte» og tidligere tiders språkutfordringer så langt her. Men det universet elevene møter i skolen bidrar ikke til motivasjon og mestringsfølelse for alle. Det kan bli for krevende å få til de gode relasjonene, sjøl om både foresatte og skolen har gode intensjoner.

Mange unger kommer i «hjelpeapparatet» med PPT, BUP, spesialundervisning, utredninger og diagnoser. Det er ikke alltid dette gir de resultatene en håper på. Og eg trur ikke det mislykkes fordi råd og diagnoser ikke er gode nok. Det mislykkes fordi diagnosene og de ofte lange og mange møtene og utredningene legger seg som et slør som skjuler de sterke sidene, kamuflerer sorg over tapte relasjoner, reduserer håp og forventninger, -for skolen, for foresatte og ikke minst, for ungen sjøl. Hvem en ser i speilet er viktig for oss alle.

Relasjoner, trygghet, håp og tillit til egen framtid. Dette må være på plass før krav gir mening. En kan hjelpe foreldra til unger som ikke lærer som forventet på mange måter. Krav er ikke en slik måte. I møtet med skolen, fortell de heller om det ungen har fått til, det glimtet der ungen deltok, var hjelpsom, var blid. Gi de noe som kan styrke relasjoner hjemme, -og til skolen. Vis foreldra og ungen omsorg og respekt. Sjølsagt må en være ærlig, men vis at du ser hele ungen, vis at du veit at verden, ikke minst i Nord-Troms, er full av mennesker med gode liv og dårlige regneferdigheter.

Slik trur eg vi kan lære ungene våre å regne.