Veiprising er et avgiftssystem som gjenspeiler de reelle kostnadene en bilist påfører samfunnet. Veiprising kan bestemmes ut fra hvor, når og hvor mye du kjører. Rushtidsavgift er et eksempel.
De reelle kostnadene ved bilkjøring kan være støy, støv, forurensning og trafikkulykker, men også køer og forsinkelser man påfører andre bilister. Veiprising skal endre atferd hos bilistene, og få dem til å kjøre på andre steder og tidspunkter, eller kjøre mindre ved å velge andre transportmidler.
Nylig ble det klart at Statens vegvesen og SINTEF skal starte opp et forsøk med veiprising av personbiler i Trondheim. Dette er veldig gledelig og viktig bidrag for å få en mer rettferdig prising av kostnader på transportområdet, og dermed også en mer bærekraftig sektor.
Det er nemlig ikke bare i personbiltrafikken at veiprising har noe for seg. Hadde vi gjort det samme for godstransport, kunne vi sett frem til en drastisk reduksjon i klimagassutslipp. Sjøtransport har allerede 50-70% lavere utslipp enn veitransport, og ny teknologi vil redusere denne ytterligere. Men der sjøtransport må betale alle sine eksterne kostnader, er tungtransporten tungt subsidiert gjennom å slippe å betale for kostnadene de påfører samfunnet. Det er en av de viktigste barrierene for at mange velger lastebiler foran skip.
Rapporter fra Transportøkonomisk Institutt (TØI) viser at tunge kjøretøy er involvert i hver tredje dødsulykke på norske veier, at nesten 90 prosent av veislitasjen skyldes lastebiler, og at tungtransporten alene står for 70 prosent av helseskadelige utslipp i storbyer.
For å sikre en bærekraftig og rettferdig transportsektor, må de ulike transportformene vei, bane, sjø og fly dekke de reelle kostnadene de påfører samfunnet. Prinsippet om at forurenser skal betale må også gjelde fullt ut i transportsektoren. Og for å få til dette er veiprising en god løsning.
Det er en mer rettferdig form for betaling av veiinfrastruktur, miljøpåvirkning og klimautslipp. Det vil også ta høyde for den faktiske bruken av mer miljøvennlige fremdriftsmidler innen hver transportform. Hvis lokal veiprising innføres for lokal distribusjon av varer i byene, vil andelen elektriske varebiler og mindre lastebiler øke betraktelig.
Man bør heller ikke stoppe der. Det er ikke bærekraftig at utenlandske lastebiler kjører «gratis» på norske veier som er betalt av skattebetalerne. I EU har vi sett at representanter fra hele det politiske spekteret er blitt sterke tilhengere av veiprising. Det bør være et tydelig signal om at veiprising ikke er et tiltak som skal finne veien over en politisk kløft, men derimot et svært treffsikkert tiltak for å oppnå en mer bærekraftig transportsektor. Når Vegdirektoratet prøver ut veiprising på personbiler, er tiden allerede overmoden for å gjøre det samme for tungtransport.