Vårt ressursgrunnlag

Våre naturressurser har gitt oss godt grunnlag for nasjonsbygging og velstandsutvikling. Hvordan vi har organisert og styrt utnyttelsen, har definert velstandsutviklingen og preget vårt velferdssamfunn i moderne tid.

Kampen om eierskapet til ressursene og eierskapet til verdiskapingen, har definert nivået på den norske velferdsstaten. Skulle eierskapet være privat, eller skulle dette være felleskapets gode?

Norge har gjennom tidene ofte kommet ut med gevinst gjennom de valg som har blitt tatt. Dette har gjort Norge til et rikt land med bra levekår for folk flest. Det har også gjort Norge til et politisk stabilt land hvor folk stort sett respekterer hverandre og lever i fred med hverandre.

Det skjedde ikke uten kamp.

Det hadde ikke skjedd uten framsynte ressurspersoner som gjennom sin innsats ga oss gode løsninger til beste for fellesskapet.

Det er ikke noen automatikk i at dette skal fortsette inn i framtiden.

Fossekraften og elektrifiseringen omkring 1900

Norge er et land med mye fjell og mange fosser.

Omkring 1900 var den teknologiske utviklingen kommet til et nivå der det ble mulig å omskape fossekraften, «det hvite gull», til elektrisk energi. Med foredlingen av fossekraften var den kraftkrevende industrien, med produksjon av varer i stor skala, i gang. Fossekraften som strategisk ressurs kom i spill. Om eierskapet til kraften ble det kamp. Det var ikke opplagt hvem som skulle herske over den. Kunnskapen var ujamnt fordelt. De som eide fossen var ikke alltid klar over hvilken verdi de satt på. Fossekraft – hva? Kan den skarve fossen være verdt noe? Det kunne føre til billigsalg, til helt fremmede, og også til utenlandske kapitaleiere.

Johan Castberg (1862-1926) var, sammen med Gunnar Knudsen, den som særlig sterkt engasjerte seg for konsesjonslovene i perioden 1906 -1917. Lovene ble vedtatt etter langvarig kamp. Formålet var å stoppe store utenlandske selskap i å kjøpe opp og kontrollere vannkraft og andre norske naturressurser. Lovene sikret nasjonal og lokal råderett, med hjemfallsrett og avgifter/inntekter til stat og kommune.

Konsesjonslovene ble en av hjørnesteinene i utviklingen av vår kraftkrevende industri, og et nasjonalt fortrinn i kamp med omverden. I ettertid er det lett å se at Johan Castbergs innsats var viktig for velstandsutviklingen i Norge. Johan Castberg er «beæret» ved at et av de største marine energifeltene på norsk sokkel er gitt hans navn («Johan Castberg-feltet»).

Vi skulle kanskje tro at betydningen av nasjonalt eierskap til vannkraften var banket inn i vår bevissthet og nærmest blitt en del av vårt «nasjonale genmateriale».

De marine energiressurser

Energieventyret til havs startet omkring 1970. Da oppdaget Phillipsgruppen Ekofiskfeltet, det til da største funnet til havs. Forut for dette hadde Norge framforhandlet avtaler med Danmark og England om delelinjer i Nordsjøen basert på midtlinjeprinsippet. Dermed kunne Norge lyse ut letekonsesjoner for energi, for olje og gass. Etter hvert ble det prøveproduksjon og storproduksjon av energi. I løpet av 1970-årene etablerte Norge «de 10 oljebud» som skulle sikre norsk styring og kontroll. I Stortingsmelding nr 25 (1974), «Om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunnet», ble det slått fast:

  • Størst mulig andel av inntekter fra oljen skulle tilfalle staten, og derigjennom fordeles til hele det norske samfunnet. «Oljefondet» ble løsningen fra 1990/1996 av

  • Det skulle etableres et statlig oljeselskap, da Statoil, (nå Equinor)

  • Det skulle etableres en sterk leverandørindustri

  • Det skulle være en moderat utbyggingstakt

Fra en sped begynnelse i 1996 har nå «Oljefondet» en verdi på om lag 4 års BNP, dvs nettoverdien av landets samlede verdiskaping i 4 år (2020-kroner). Oljefondet er verdens største fond. Internasjonalt er det norske oljefondet et av få eksempel på at en nasjon har klart å forvalte petroleumsinntekter til fordel for fellesskapet, på en måte som gir midler til framtidige generasjoner. «Handlingsregelen» i forvaltningen av fondet skal sikre at det ikke «spises opp», men kan komme til nytte for framtidige generasjoner, også etter at uttaket av marine energiressurser har opphørt. Av dagens oljefond er storparten kommet inn gjennom avkastning på plasserte midler i utlandet. Fondet vil øke også etter at produksjonen er avsluttet, så lenge de plasserte midler gir avkastning. Jo større avkastning, jo større oljefond og jo større beløp kan tas ut etter handlingsregelen.

Det er ingen uenighet om dette forvaltningsregimet. Det er heller ikke noen andre stater som ikke anerkjenner den norske stats oljefond som «norsk», selv om mange misunner oss for den velstanden oljefondet har skapt.

De som var mest sentrale i den norske marine energiutviklingen og verdiskapingen til havs var Finn Lied, industriminister på begynnelsen av 1970-tallet, Jens Chr Hauge, sentral aktør i utformingen av norsk industripolitikk i etterkrigstiden, og Arve Johnsen, den første direktøren i Statoil. I tillegg kom Farouk al Kasim, en oljegeolog med rik erfaring fra Irak. Han kom «rekende på en fjøl» til Norge på slutten av 1960-tallet, og ble en ressurs i arbeidet med å bygge ut det norske systemet, som ansatt i Industridepartementet og etter hvert i Oljedirektoratet.

Elektrifiseringen og utviklingen av de marine energiressurser var drevet fram politisk. Begge disse resulterte i sterk politisk styring og sikring av nasjonale interesser.

Ny energilov fra 1.1.1991

Den nye energiloven ble vedtatt på Stortinget 29.6.1990 og trådte i kraft 1.1.1991. Loven var en radikal endring fra tidligere, og innebar «en overgang fra statlig styring av kraftsektoren til å la markedet styre» (Kilde: Kristian Osland:» Markedsliberaliseringen av den norske kraftsektoren». En studie av de folkevalgtes forståelse av markedskreftene. Masteroppgave fra UiB våren 2008.) Fri omsetning når det gjaldt produksjon og salg betydde at staten/politikerne stort sett satte seg i en tilskuerposisjon. Transport/overføring av elektrisk energi ble fortsatt sett på som en offentlig monopoltjeneste. Tidligere Statkraft ble etter den nye loven delt i to i 1991, der «nye Statkraft» ble gjort om til et Statlig foretak, SF (nå et heleid statlig AS) og overlatt statens anlegg for produksjon og salg. Resten av Statkraft ble gjort om til Statnett (også et SF) og gitt ansvaret for bygging og drift av hovednettet. Da den nordiske kraftbørsen Nord Pool ble etablert i 1996, fikk Statnett denne oppgaven lagt til seg.

Den nye energiloven ble, ifølge Osland, drevet fram gjennom samarbeid på administrativt plan i Finansdepartement og Olje- og Energidepartementet og ved eksterne ressurspersoner, (Einar Hope ved Senter for anvendt forskning (SAF)). Den sentrale forklaringen på hvordan markedsliberaliseringen kunne skje, var framveksten av økonomene som en stadig mer sentral yrkesgruppe. Denne yrkesgruppen hadde som mål at kraftsektoren skulle drives «samfunnsøkonomisk lønnsomt», og ved bruk av markedet.

Oppfølgingen av den nye energiloven skjedde etappevis. Det var knyttet stor usikkerhet til utviklingen av sektoren. Likevel ble sakene vedtatt. «Veien blir til mens en går» var en viktig forutsetning for at reformen lot seg gjennomføre. Når en leser masteroppgaven til Osland, sitter en igjen med inntrykk av at politikerne på Stortinget ikke hadde oversikt over hva innføring av markedsliberaliseringen av kraftsektoren ville innebære, og at de tok standpunkt mer ut fra sine ideologiske grunnsyn. Det gjaldt både da de behandlet energiloven i 1990, ved omorganiseringen av Statkraft i 1991, ved behandlingen og etableringen av Nord Pool i 1996 og den senere kraftkrisen i 2002-2003.

Kraftkrisen i 2002-2003 hadde mange av de samme kjennetegn som krisen nå. En tørr og varm høst i 2002 ble etterfulgt av en kald vinter i 2003, der strømprisen steg mye i løpet av perioden. Ved at strømproduksjonen likevel fortsatte utover høsten, i stor grad for eksport, sank magasinfyllingene. Derved tjente produsentene dobbelt opp. Først ble det gode priser på eksportsalg, og i neste omgang høye priser på grunn av de lave magasinfyllingene. Visst ble det diskutert krav til fyllingsgrad på Stortinget. Det endte opp med et ekstra engangstilskudd på kr 2500 via bostøtteordningen, etter forhandlinger på Stortinget.

I Nationen 11.1.2022 er Eyvind Reiten interjuvet. Det var han som var ansvarlig olje og energiminister da energiloven ble vedtatt i 1990, han som «liberaliserte strømmarkedet». Reiten mener i Nationen at liberaliseringen har tjent Norge godt i 30 år – inntil nå. Men nå frykter han for norsk industri. Og «det er en lang og kostbar periode for Norge hvis vi ikke gjør noe med det».

Norges forhold til EU sitt energimarked

Norge vedtok tilslutning til Acer med vanlig flertallsvedtak på Stortinget i mars 2018. Acer er EU sitt energibyrå for samarbeid mellom energi-reguleringsmyndighetene innenfor EU. Byrået har en nøkkelrolle i integreringen av elektrisitet og naturgass.

Acer har tre hovedoppgaver.

  • Bidra til harmonisering av teknisk regelverk

  • Føre tilsyn med energimarkedet

  • Tilrettelegge for nytt strøm og gassnett, inkludert mellomlandsforbindelser (utenlandskabler)

Acer har som mål tilnærmet like strømpriser i alle land i unionen.

Acer sitt styre gjør vedtak med 2/3 flertall. Norge sitter i dette styret med observatørstatus. Dette gir oss, etter min mening, en rolle nederst ved bordet eller «på kjøkkenet».

Norge er en stormakt når det gjelder olje og gass.

Det er naivt å tro at Norge kan berge EU med elektrisitet. Norge har ingen innflytelse på for eksempel prisdannelsen på elektrisitet i EU. Da synes det mer logisk at EU utnytter alle de muligheter unionen har til å skaffe seg mest mulig av den grønne energien, på best mulig vilkår, også hos oss.

La oss tenke at Norge tok et skikkelig krafttak og la rørgater i alle elver og bygde vindmøller på alle fjell, og dessuten bygde nødvendige utenlandskabler til kontinentet. Dette ville likevel bare ha vært et lite bidrag i forhold til den ubalansen som nå er i EU. Og hvordan ville Norge da ha sett ut?

Min hjemkommune de siste 20 årene, Storfjord i Troms, er en kraftkommune som produserer knapt 0,5 Twh i et normalår. (Normalproduksjonen i Norge i dag er på ca 150 Twh, hvorav vann gir ca 90%).)  Om en bygde ut maks av teknisk mulig i Storfjord, ville man kanskje ha kommet opp i 1,5 Twh. Det hadde ikke blitt det Storfjord jeg ville likt å bo i.

Jeg er ganske sikker på at EU og Acer ville ha takket og bukket om Norge hadde tilbydd EU 100 Twh i tillegg.

Norge var et lydrike under Danmark fra 1536 til 1814. Den rollen var til forveksling lik den koloniene var utsatt for av de europeiske stormaktene. Norge skulle ikke trenge å spille en slik rolle i 2022.

Noen sluttpoeng

Når det gjelder energiloven fra 1990, må det være lov å si at politikerne abdiserte. Prosessen fram mot energiloven ble i hovedsak drevet fram av statlige administrasjoner i spedd eksterne fagmiljø. Etter lovvedtaket i 1990 var det markedet selv som overtok i det vesentlige. Resultatet har vi sett ved flere anledninger, senest nå. Markedet fungerer på sitt vis, ikke nødvendigvis til beste for nasjonen, innbyggerne og næringslivet.

I forholdet til Acer, abdiserte politikerne til fordel for EU. Dette var ikke i Johan Castberg sin ånd. Vi er nå bundet i forhold til omverdenen i spørsmålet om elektrisk strøm, og det skal bli en lang vei å komme seg ut av dette, slik at Norge kan ha full råderett over sine naturressurser, til beste for folk flest og næringslivet.

Konsekvensene av det nye energiregimet er at markedskreftene i hvert fall i tider med knapphet på strøm sikrer seg selv framfor fellesskapet. Når strøm selges for 20 ganger produksjonskostnaden, kalles det ågerpriser.  Prisene skaper store overskudd. Det er ikke det minste overraskende at kapitalkrefter i inn- og utland summer rundt energiselskapene som fluer på kukaka. Staten gjør sine innhugg av den samme kaka, via økte momsinntekter, skatt og via utbytter. En av de dominerende aktørene, Statkraft Energi AS, er heleid av staten. Staten har god råd til å dele ut noe til de som trenger det mest av sitt store overskudd.

Vi har fått en ny høyinntektsklasse, de ansatte i energiselskapene, som selvfølgelig skal ha sin andel (Aftenposten 13.1.22: Ansatte hos kraftprodusentene på lønnstoppen).

Hvem er taperne? Det er folk flest og særlig de med dårligst økonomi, og næringslivet som må ha strøm, samme hva den koster. Alle er misfornøyde, sinte og skuffet.

Gudskjelov lever vi i et land med pressefrihet og talefrihet.

Det er to tema som har vært svært høyt på agendaen det siste året; pandemien og strømprisene.