Det er tid for noen refleksjoner nå når verden snus på hodet. Alt dreier seg om krigen i Ukraina og det er fælt å se på det som skjer. Noen vurderinger passer det derfor å gjøre seg i disse urolige tider.
Utviklingen på verdensbasis har forut for krigen vært usikker når det gjelder hvordan utfordringer skal løses. Det har syntes som om det enkelte land vil være mest mulig fri til å bestemme selv hvordan de skal forholde seg til utfordringene som vi møter. Det gjelder både vårt forhold til EU og Nato. Det er derfor avklarende, når vi ser reaksjonene på krigen i Ukraina, at Europa og verden for øvrig står samlet bak sanksjonene som settes i verk mot Russland.
I dag vurderer land som har stått utenfor Nato å melde seg inne i alliansen. Det gjelder ikke minst Finland som har en lang grense mot Russland. I eget land synes stemningen å være det samme. At alle sanksjonene mot Russland aksepteres av regjeringen synes jeg også er flott.
Det ville være pinlig om vi bare sendte hjelmer når de andre sender våpen. Når en ønsker svar på hvilke holdninger som er riktige så får en fasiten her. Ingen klarer seg alene, samarbeid og globalisering er nødvendig og det er de demokratiske verdiene som en må hegne om.
Skulle bare ønske at Sikkerhetsrådet i FN kunne unngå veto i sine vedtak. Dersom et samlet FN, med Kina i rekkene, kunne reagere så ville det være lett å ta diktatoren i nakkeskinnet.
Jeg må også benytte anledningen til noen politiske betraktninger. Hittil har regjeringen hatt stor nedgang på meningsmålingene. Det har vært sagt at det ofte styrker ei regjering at det er krisetider. Dette har ikke skjedd denne gangen og det er nok alle de lettvinte løsningene og reverseringen av vedtatt endringer som folket har reagert på.
Når det gjelder reverseringen så vises det ofte til at et flertall i folket er for å reservere tiltakene. Jeg er ikke riktig enig i dette utsagnet. Dersom det er et flertall i avstemningen på 51 % men at oppslutningen bare er på 45 % så er støtten i folket bare 23%.
Så til slutt må jeg bare få sagt at når det gjelder de store linjene i politikken så er det Arbeiderpartiet og Høyre som er mest enige. Det må bare partiene på ytterkantene være enige om. Arbeiderpartiet kunne vært mer smidig, når det gjelder beskatningen av private (små)bedrifter, slik at de som satser hus og heim for å etablere sin virksomhet ikke må tømme kassa for å betale formueskatt. De burde være med positiv til konkurranse i samfunnet og ikke være så kritisk til private tilbud til det offentlige. Da kunne Arbeiderpartiet og Høyre blitt et stort, stabilt og styringsdyktig sentrum i politikken.
Et annet faktum som sentrale politikere må ta stilling til er endringer av typer virksomheter. I dag gjør teknologi, digitalisering, automatisering og robotisering at det nesten ikke blir vanlige arbeidsplasser med bedriftsetableringer. Det blir bedrifter nesten uten vanlige arbeidsplasser. Skal vi heie på denne utviklingen, som vil skape lønnsomme virksomheter, eller skal vi overlate satsingen her til andre land.