Valgets kval...
Vi lever i en tid der «bygdelistene» florerer ved kommunevalgene, og for den som ikke har lokalkunnskapen sin helt oppdatert, er det jo heller ikke så lett å plassere dem innenfor det parlamentariske systemet. Disse listene har gjerne sin legitimitet i gitte saker av stor betydning innenfor engere kretser i kommunene.
Dessuten kan det synes som om slike lister også fungerer som «oppsamlingsheat» for potensielle politikerspirer som ikke er blitt nominert i de parti der de har sitt medlemskap. Så her har vi tilsynelatende å gjøre med identitetsløse politiske løsgjengere, opportunister som hvert fjerde år finner sin plass innenfor et relativt snevert meningsfellesskap i den hensikt å vinne fram for sine engere saker.
Tradisjonelt forholder vi oss til vårt klassiske partisystem med en sosialistisk (radikal) venstreside og en konservativ høyreside der Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet representerer den parlamentariske venstresiden og partiene Høyre og Fremskrittspartiet høyresiden; mens Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti utgjør sentrumspartiene, også kalt det tredje alternativet innenfor vår forvaltning.
«Det eller de parti som har flertallet på Stortinget, skal danne regjering», er demokratiets mantra, og dette gjelder også de regionale- og lokale forvaltningsnivå. Med bakgrunn i dette utformes partienes program basert på deres ideologiske plattform preget av sosialisme på venstresiden, liberalisme i sentrum og konservatisme på partilinjens høyreside.
Dette er selv i dagens moderne og «klasseløse» samfunn relativt ryddig og forutsigbart, men det blir jo ikke like enkelt ved kommunevalg der de politiske skillelinjene blir visket ut av bygdelister uten tydelig politisk identitet. Deres «tverrpolitiske sammensetning» gjør dem til en grå masse... altså, som å blande alle fargene i et malerskrin.
Når så nye kommunestyrer skal konstitueres etter valget, blir det såkalte forhandlinger for å skape en kvalifisert politisk plattform for den neste perioden. I denne prosessen kan det synes som om at de historiske skillelinjene mellom partiene ikke betyr noe. Naturligvis ikke, for de er jo ikke der. Nå teller ikke grunnfestet partiideologi, men rene hestehandler der kompromissene tidvis trumfer tunge saker som tradisjonelle styringsparti er gått til valg på.
Dermed kommer konstellasjonene ut med en politikk som ikke alltid er i samsvar med det partiene lovet under valgkampen. I praksis betyr jo dette et svik mot velgerne som i sin naivitet trodde på valgkampløftene. Kanskje det er dette forholdet som avgjør velgeroppslutningen? Hjemmesitterne var jo «det største partiet» med rundt 35% oppslutning under høstens kommune-og fylkestingsvalg. Om dette skyldes likegyldighet eller politikerforakt, er ikke godt å si, men vi kan iallfall slå fast at lav valgoppslutning truer demokratiet som forvaltningssystem.
Det er vel rent generelt også grunn til å anta at floraen av bygdelister skaper et så uryddig politisk landskap at velgerne kommer i så sterk tvil om hva man skal velge, og at man dermed heller lar det være?
Hestehandlene – eller forhandlingene – i etterkant gjør det jo ikke enklere når til og med selveste Arbeiderpartiet søker allianse med Fremskrittspartiet for å få ordføreren i en kommune et sted der sør i landet. Det er andre enn de såkalte flytende velgerskarer som får problemer når vårt politiske system bryter sammen på denne måten. «Når alt blir like gyldig, blir vi likegyldige!» (sa Børge Hareide)
HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.
Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no