Hadde egentlig tenkt å kommentere Terje Walnums artikkel «Forsvaret og jernbane i nord» i Nordlys/ND 21.03.2024, men ble så omfattende og med så mange sidesprang at et eget innlegg passet bedre.

For de som vet at Terje Walnum – uten  forkleinelse for andre – trolig sitter inne med mer erfaring om arbeidet med Nord-Norgebanen (NNB) enn noen annen i Kongeriget, og dessuten  med militær bakgrunn, er hans innsikt knapt overraskende. Myndighetenes stadig mer negative innstilling til jernbane i nord er påfallende, men nå kommer motivet for dette også klarere fram i dagen.  En artikkel av Jahn Cato Bakken, som kolporterer myndighetenes syn, finnes akkurat nå ved siden av Walnums på ND. Den heter «Elektrifiser Rørosbanen for godsløft i Nord-Norge».  Der hevdes den gamle «sannheten» om at skipsfrakt er det beste nord for Bodø:  «- - for det planlegges en helelektrisk sjøgående godsrute som en fortsettelse av Nordlandsbanen til Tromsø via Lødingen og Harstad».  Viser til et oppsett i siste nr av «Time»: «A new age of naval warfare», som forteller hvor sårbar skipsfart langs kysten er i en krise-/krigssituasjon.  Det samme som fikk Hitler til å satse enormt på sin «Polareisenbahn».  Dette, plus sneglefart for godset, er altså passende her nord.  Det svekker forsvaret enda mer enn vedvarende sulteforing har gjort.

Myndighetenes planer for nordre Nordland, Troms og Finnmark, ligger nå så klart oppe i dagen at man neppe trenger å tvile.  Avfolkning av distriktene i nord er det primære.  Byene vil krympe når de ikke lenger har noe oppland, men det har egentlig mindre betydning.  Det at distriktene er bebodde, derimot, er en heftig brems mot kapitalens uhemmede utnyttelse av områdene.  Jernbanen vil være en kraft som stopper fraflytting og starter oppbygging av ny befolkning.  Årsaken er flersidig.  Først og fremst er sikre og gode kommunikasjoner en betingelse for et variert næringsliv.  De er økonomisk gunstig for innbyggerne av flere årsaker, og de letter tilværelsen generelt.

Myndighetene – som også i 1972 foreslo å legge bort NNB for godt – går nå  inn for å fjerne en hovedpilar for eksistens i distriktene, nemlig nok tilgjengelig el-kraft.  (Ref Melkøya).   Så setter myndighetene seg på bakbeina mot planlegging av atomkraft.  Dette vil tvinge fram vindkraftutbygging i stor stil i form av turbiner med tilhørende anleggsveier osv,  noe som igjen vil fjerne grunnlaget for turisme, og på litt sikt reinsdyrnæringa.  Noe av det vesentlige for oss i nordområdene – et storslagent fri-, tur- og ferieområde – vil være ødelagt for godt, og bidra sterkt til fraflytting (og til stereotypi).  At byboere flest ikke forstår dette, er en tragedie.

Når reindrifta sier NEI til jernbane, sier de samtidig JA til sin egen begravelse som næring.

Det at det bor folk i distriktene, bremser som nevnt ødeleggelsene fra kapitalsida.  Får lederen for Naturvernforbundet det slik han vil, nemlig å fjerne folk fra distriktene i Finnmark, ødelegger han med dette naturen i nord.  Om det er hans endelige ønske, vet bare han selv.  Det passer i hvert fall våre myndigheter som hånd i hanske, og betyr slutten på reindriften og uerstattelige naturverdier.

Vi har tilstrekkelig oversikt over hva Nord-Norgebanen kan bidra med til Norges og verdens fordel gjennom de undersøkelser og utredninger som allerede har vært utført gjennom mange år. Byråkratiet har følgelig fått større og større problemer med å underkjenne og kamuflere en nesten eksplosiv økning av transportbehovene.  I tillegg har klimautviklingen – i stedet for å 'gå over' slik våre myndigheter i praksis tror - stadig vist at i stedet for å 'gå over', øker hastigheten mot menneskehetens avslutning.  Viser her til ytterligere en artikkel samtidig med Walnums på ND; Fred Johansens «Klimapolitikkens pokerfjes».  Som toppen på kransekaka har vi så fått en økende krigsaktivitet, som etterhvert drar verdens største krigsmakter mer og mer inn i bildet.  Dermed er også Norge havnet midt i risikosonen.  Da gjør vi vel det lille vi kan for å sikre oss? Nei langt ifra!  Her skal samferdselsmilliardene nyttes i «hils hjem»-sammenheng, der det gjelder å spare to-tre minutter i pendlertid, og der 20-milliardkalkylene uten tvil er av sørnorsk format, dvs man bør multiplisere med 2 eller 3.  (For NNB kalkuleres det omvendt).

Et superkort resymé av det intense arbeidet mot Nord-Norgebanen følger:

Starter med følgende fra Nordland Fylkes Jernbanekomite i 1977, hvor de bl a slo fast at Samferdselsplanutvalgets prognoser haltet sterkt.  Jernbanekomiteen sier bl a:  «På grunn av transportforhold i Nord-Norge som ikke er tatt hensyn til i utredningen, har vi grunnlag for å si at jernbanetrafikken i 1990 vil bli minst 2 – 3 ganger så høy som Samferdselsplanutvalget antar». Et par eksempler følger, bl a:  «Forsvarets jernbanetransporter er ikke regnet med», og «Trafikk over Fauske i 1976 var større enn prognosen for 1990».

For 1992-utredningen, der beregningsgrunnlaget allerede var oppsatt for å gi elendig resultat (kalkulasjonsrentesats, beregningstid/«nedskrivingstid» og utenforliggende finansbelastninger), fikk vi – tross dette – et svært godt samfunnsøkonomisk resultat, med overskuddsanslag for parsellen Narvik-Tromsø.  Dette ble underkjent av raskt nedsatte komiteer og nyinnleide utredere.

2011-utredningen var ingen utredning, men en synsing.

2019-utredningen ga – som påpekt av mange – trasevurderinger der unødvendige kostnader syntes å være prioritert.  Høye kostnadsanslag og lave fraktprognoser gir selvsagt skral uttelling, mens nasjonsbygging, beredskap og sikkerhet samt klimafordeler feies under teppet.

Så til KVU Nord-Norgebanen som nærmest kan betegnes som en 2019-utredning der positive verdier er ytterligere redusert, og med sterkere vektlegging av negative sider. Den ender med forslaget om at Stortinget legger bort videre arbeid med Nord-Norgebanen.  I realiteten å legge bort alle tanker om en framtid i nord.

Ønsket om å utradere Finnmark, Troms og nordre Nordland som menneskers bosted og hjem, har – som vi ser – bare forsterket seg gjennom årene.  Etter at satsing på 3 minutter kortere pendlertid sentralt helt har overskygget lands- og livsviktige investeringer i distriktene, og en galopperende klimakrise tvinger større og større deler av menneskeheten til de områdene på kloden som fortsatt er beboelige, vil det vise seg hvor kloke våre lederes beslutninger har vært.  Her bør også nevnes behandlingen av Norges mest lønnsomne bane – Ofotbanen.  Skrekken for å måtte oppgi «koloni nord» for godt, synes grenseløs.

Eivind Sivertsen

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no