Vi vil med dette sette søkelys på kommunenes ansvar for å ivareta vår felles kulturarv – vår felles historie.

De siste par årene har vi sett flere triste eksempler på historiske bygg som blir solgt til private investorer og deretter enten revet og/eller totalt ombygd. Inngrep som riving eller endring fører ofte til sterke reaksjoner fra de som bor i nærmiljøet – man føler tap av viktig identitetshistorie og tristhet over at det kan se ut til at penger trumfer kulturminnevernet. Vi støtter vern gjennom bruk, og ny bruk og oppgradering av eldre bygg kan i mange tilfeller bli svært så vellykket. Et hus har som regel alltid bedre av å bli brukt enn å stå tomt. Likevel vil eksemplene vi har hentet her, vise hvor galt det kan gå.

I Tromsø ble en av byens aller eldste bygninger, den over 200 år gamle Normanns-gården, revet av en utbygger i 2022. Årsaken var ifølge utbygger at huset var falleferdig og farlig, noe som ikke kunne dokumenteres. Både Fortidsminneforeningen Tromsø og omegn lokallag og Tromsø kommune politianmeldte saka og krevde huset gjenreist med originalt materiale så langt det lot seg gjøre. I juli i år ga Statsforvalteren sin fulle støtte til dette, og nå må altså huset bygges opp igjen. Problemet er bare at huset aldri skulle vært revet i utgangspunktet.

I Harstad verserer en hissig kulturminnesak i mediene nå. En investor kjøpte en eldre eiendom i Vika utenfor Harstad sentrum. På eiendommen står ei brygge fra tidlig 1800-tall, som så langt har fått hard medfart av sin nye eier. Taket er revet og skal etter sigende løftes slik at fasaden dermed blir endret. Etter at privatpersoner kontaktet kommunen om det som foregikk, har eieren nå fått stoppordre og kommunen krever at eier søker de nødvendige tillatelser og opplyser hva han mener å gjøre. Bygget er dessverre allerede uopprettelig skadet, og nå når taket står åpent for vær og vind står det i fare for å bli ytterligere ødelagt. Kommunen kan fortsatt ikke svare på byggets vernestatus.

I Senja kommune har man nylig fått oppmerksomhet på bakgrunn av den kjente brygga «Kråkeslottet» i Bøvær. Kråkeslottet er oppkjøpt av en investor, og står i fare for å bli revet til fordel for bygging av et større reiselivsanlegg. Planene har skapt stort engasjement blant folk, og i leserinnlegg og debatter tas det til orde for bevaring av bygget. Hva utfallet av saka blir gjenstår å se.

Kommunene har, som vedtaksmyndighet, et lovpålagt ansvar for å ivareta og sikre kulturminner i samråd med eier(e). Verktøyet kommunene skal bruke for å forvalte dette, er plan- og bygningsloven, og kulturmiljøplaner er viktige styringsverktøy. I de nevnte eksemplene fremstår kommunene dessverre som kunnskapsløse og/eller maktesløse. Hverken Senja, Tromsø eller Harstad har i dag fungerende kulturmiljøplaner, og flere andre kommuner har planverk som er foreldet og ikke brukes hensiktsmessig. Det kan virke som at hverken administrativt eller politisk nivå i kommunene bryr seg spesielt om vår felles kulturarv.

Bygningsvern og god istandsettelse av eldre bygg er ofte avhengig av ildsjeler og stor, privat innsats. Det er likevel kommunenes innlysende ansvar å lage et planverk som ivaretar både fysiske bygninger og andre kulturminner, og virker styrende og klargjørende for eier. Kommunene må ha planverket og kunnskapen på plass før bygninger som dette blir revet eller uopprettelig skadet.

I Nord-Norge har man tidligere hatt holdninga «riv mainnskiten», og særlig småfolket (småbrukere, kystfiskere, bureisere, arbeidere) sine kulturminner har ikke vært ansett som særlig betydningsfulle. I år feirer Riksantikvaren at det er 100 år siden de første bygningene ble fredet i Norge, det tok likevel lang tid før bygg fra Nord-Norge ble med i porteføljen. Først i 2019 (!) fikk Norsk folkemuseum i Oslo bygninger som representerte Nord-Norge, nemlig et gjenreisningshus og et -fjøs fra Porsanger. Før dette var Nord-Norge representert med en lavvo.

Bureisinga i Nord-Norge var uten tvil størst i omfang på nasjonal basis, og vi kan finne spor av både samisk, kvensk og norsk byggeskikk i landsdelen. For ikke lenge siden opplyste Kulturminnefondet at de fortsatt får svært få søknader om istandsettelse av eldre bygninger fra Troms og Finnmark. Forbundet Kysten har de senere år satt søkelys på en type uthus som er i ferd med å forsvinne, nemlig naustene. Naust forteller en viktig historie om vår landsdel.

Kulturminnevern, «gamle hus» og det å ta vare på vår kulturhistorie er i vinden som aldri før, samtidig er behovet for kunnskap stort. Forskning viser at det å ta vare på den bygningsmassen vi har i dag, er relevant for å nå klimamålene. Et eldre hus som blir satt i stand har allerede tatt sitt klimaavtrykk, og bygningsvern vil inngå som et viktig grep i sirkulærøkonomisk tenkning. I tillegg kommer det faktum at eldre bygninger og bygningsmiljøer bidrar til bolyst og trivsel, og at levende kulturminner har stor verdi både for fastboende og turister. Dette er også noe flere investorer bør begynne å ta innover seg.

Kjære kommuneforvaltning og lokalpolitikere! Også i Troms og Nord-Norge fortjener vi å kunne bruke, bo i og besøke bygninger og bygningsmiljøer som var skapt av våre forfedre. Da må dere være deres ansvar bevisst, og sørge for godt planverk, kunnskap og bevissthet før det er for sent. Søk gjerne kunnskap hos Fortidsminneforeningen, vi bidrar der vi kan.

Det er i dag mange gode støtteordninger og gode fagmiljøer som kan oppsøkes når en huseier ønsker å sette i stand sitt kulturminne. Da må ikke kommunene fremstå som det svakeste leddet i prosessen.

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no