Nationen skriver at FNs matprogram er tvunget til å halvere matrasjonene til sultområder på grunn av usikker tilgang på mat. Videre skriver de at de 44 millioner mennesker som sulter i verden stadig øker i omfang.

Så leser man også at Yara-sjefen i Norge sier matproduksjonen kan bli halvert på grunn av manglende tilgang på innsatsfaktorer til jordbruket i form av gjødsel.

På toppen av dette uttaler lederen i Ukraina at landets matproduksjon reduseres med 50 prosent grunnet krigen som Russland har starta. Dette er bakteppet som norske politikere forholder seg til og må handle ut fra. Det eneste som har kommet er økning i forsvarsbudsjettet, som er viktige signaler om å holde på landets suverenitet.

Like viktig er den spredte bosetningen vi har mot russegrensa. For uten beboelse blir man fort et enkelt bytte for krigshisseren i øst. Med dette som utgangspunkt tillater jeg meg å spørre om den Norske Regjering sover på vakt?

For hva er det som skaper ro og fordragelighet i landet? Jo, det er nok mat til folket. Norges beredskapsplaner forutsetter at alle landegrenser er åpne og varehandelen går som normalt selv ved krig og krise. Men gjør den nå det?

Hvorfor ropes det ut varsko om global matkrise? Hvorfor ropes det om manglende innsatsfaktorer til Norge?? Jo, fordi verden er i en ressurskrise.

Hvorfor den Norske Regjering ikke oppjusterer samfunnsoppdraget til landets bønder er uforståelig. Hvorfor regjeringen ikke er villig til å bidra med mat til verdens sultområder som er produsert på norske ressurser, er uforståelig. Det er like uforståelig at den Norske Regjering ikke ønsker å bruke nok penger i Norge på en slik produksjon.

Verdenssituasjonen vil ikke endre seg til det bedre i tiden som kommer. Klimaendringene gjør det verre og verre i mange områder og matproduksjonen synker. Dette resulterer i mindre import, som igjen tvinger oss til å produsere mer i eget land . Nå er tiden overmoden for et sterkt folkeopprop som krever stopp i nedbyggingen av det norske jordbruket.

Det må kreves en opptrappingsplan som resulterer i flere norske bønder som produserer på landets egne ressurser. Det må også sees på muligheten for å eksportere overskuddet til en verden i sult.

Viktigheten av å gjøre regionene selvforsynt med mat har aldri vært så dagsaktuelt som nå.