I 1985 ble det engasjert en liten søppelplass for Skibotnbygdas behov, et par kilometer fra bebyggelsen. En betryggende avstand i forhold til det volum og den drift som det var behov for i vår bygd. I 1997 sluttet Storfjord kommune seg til Avfallsservice i Nordreisa som overtok drifta av plassen.

Det ble begynnelsen på en type miljøkriminalitet som ingen i 1997 kunne forestille seg. Grønne plastposer og annet småskrot ligger spredt utover hele dalen og i elva, hvor det i tillegg er mistanke om forurensing av sigevann fra søppelplassen. Store hauger av såkalt «matjord», infisert av mikroplast, er deponert i Skibotndalen. Ett problem for våre etterkommere å løse.

Det var 14. desember 2000 at Avfallsservice, etter søknad, fikk konsesjon til å drive et «reaktoranlegg» for omdanning av 10.000 tonn matsøppel pr. år til kompostjord». Direktør Steinar Amundsgård i Avfallsservice, brukte sin ekspertise på avfallsbehandling, til å overbevise folkemøtet og kommunestyret om at anlegget ville bli luktfritt. Kommunestyret tok dette som god fisk. Tillatelse ble gitt, med 11 mot 6 stemmer, for drift i 25 år.

«Skitten til Skibotn»

Det gikk ikke lenge før folk i de lavtliggende deler av Skibotn, Abaja, Elvesida og Skoggåran ned til LHL fikk oppleve en kvalmende lukt og konsekvensen av at de folkevalgte i Storfjord i 2000 var så naive at de hørte på «eksperten», som attpåtil var inhabil siden han var ansatt i Avfallsservice.

Selvfølgelig blir det lukt av 10.000 tonn matsøppel som ligger på en asfaltert slette i ranker og råtner. Noen år senere fikk Remiks i Tromsø, en lysende idé for hva byen kunne gjøre med sitt matavfall: «Kjør skitten til Skibotn», ble løsningen for Tromsø by. Plastforurensinga av dalen tiltok og det gjorde også stanken fra Tromsø-søpla. Nå, år 2023, er scenarioet i ferd med å gjenta seg. Avfallsselskapene fra Tromsø, Harstad, Hammerfest, Nord-Troms og Lofoten har sett seg ut Skibotndalen som et passende sted for å deponere og bli kvitt problemet med matavfall. 50.000 tonn matavfall pr. år skal kjøres opp i til Skibotndalen, det vil si 200 tonn pr. dag.

Så skal de forsøke å lage biogass av matsøpla, i et anlegg som skal bygges i et prosjekt som heter Rå Biopark. Prosjektmedarbeider Øyvind Østbø, med bakgrunn fra Remiks, Tromsø, stilte opp med lysbilder, kaffe, sjokolade og kaker, på folkemøtet i Skibotn den 8. februar 2023 for å overbevise bygdefolk om at denne virksomheten vil bli luktfri. Er ikke han inhabil til å gi nøytral informasjon siden han er ansatt i Rå Biopark?

Bjørnar Seppola Foto: Are Bergset Elvestad

Mer skeptisk nå

Denne gangen er imidlertid de i Skibotn som har levd 20 år med søppelstanken rundt seg, mer skeptiske til eksperter fra firmaet som driver anlegget. I tillegg har vi i dag mulig til å sjekke på nettet. Det hadde vi ikke for 23 år siden. Biogassanlegg bygges opp av et mottak hvor trailerne leverer søpla, som så fylles i råtnetanker hvor matavfallet ligger og råtner, mens det gir fra seg metangass.

Deretter legges restavfallet i ranker til ettermodning i opptil 6 måneder før det blir til jord. Råtnetankene i seg selv er tette og slipper ikke ut lukt, men hver tank må tømmes og fylles med nytt avfall med 4–6 ukers mellomrom. I den forbindelse slipper det ut lukt, i opptil 10 dager, etter erfaring fra anlegget i Bergen. En lukt som er, slik navnet sier, rett og slett «råtten».

På mottaksplassen kan det oppstå «kø», slik at avfallet blir liggende og vente på plass i råtnetankene. Om det skulle oppstå ei ventetid på 4 – 5 dager, og trailerne fortsetter med å tippe sine lass på mottaksplassen, hvor skulle de ellers gjøre av lassene, blir det fort en haug på 1000 tonn matavfall som ligger der i sommervarmen og gir lukt. Også ettermodningen til matjord kan gi lukt.

Nok av arealer?

På folkemøtet fortalte Østbø, at Enova allerede har bevilget 39 millioner til Rå Biopark og at det er håp om å få 300 millioner i tillegg. På Enova SF sine hjemmesider kan vi lese at selskapet er opprettet av Stortinget i 2001 for å bidra til omlegging av energibruk og energiproduksjon og eies av Klima- og miljødepartementet.

Er det rett satsing av miljødepartementet at det bruker skattebetalernes penger til å forsure bomiljøet til folk? Selvfølgelig trenger Norge bioenergi, men må dette anlegget legges på et sted der vi på forhånd vet at lukta vil bli til sjenanse? Det er da nok av arealer som ligger i betryggende avstand fra bosatte områder. Det er antatt at det vil bli økt produksjon av biogass i Norge i årene fremover. Men mesteparten av den gassen som skal produseres, kommer fra planteavfall, sagbruksindustrien og husdyrgjødsel. Matavfall er slett ikke et spesielt godt råstoff for produksjon av biogass. De fleste plasser man har forsøkt biogassproduksjon med matavfall som råstoff, har det oppstått problemer med lukt.

I dette tilfellet, hvor avfallet skal fraktes til Skibotn over en distanse på opptil 50 mil, vil i tillegg transportutgiftene fort gjøre prosjektet ulønnsomt. Da kan husstandene i Nord-Troms, Tromsø, Harstad og Hammerfest forvente seg et påslag på renovasjonsavgifta for å dekke underskuddet.

Bør ikke spres

Eller er det kanskje slik at målet med prosjektet aldri har vært bærekraftig lønnsom biogassproduksjon, men heller å finne en måte for byene å kvitte seg med det problematiske matavfallet. Siden Remiks og Avfallsservice samler inn matavfallet ved hjelp av plastposer, noe som er helt unødvendig, og fragmenter av plasten følger med i produksjonen, blir «matjorda» som produseres på anlegget å anse som en miljøgift, og bør ikke spres på områder hvor beitedyr ferdes og/eller det vokser spiselige planter. Matavfall behandles best ved transport i egne dunker og småskalakompostering. Plast skal ikke blandes inn i matavfallet slik Remiks og Avfallsservice driver med i dag.

Skibotn Foto: Marius Hoe

Til Høyesterett

Konsesjonen for å drive søppelplass på Avfallsservices tomt i Skibotndalen ble i 2000 begrenset til 25 år. Innen 14.12.2025, skal drifta være avsluttet. Senest 2 år etter avslutning skal tomta være tilbakeført som skogsmark, planert og tilplantet, står det i Troms fylkeslandbruksstyres vedtak i sak 619/00 den 7.11.2000 og i konsesjonsvilkårene kommunen satte.

Avfallsservice og Remiks har det derfor travelt i disse dager. Gjennom selskapet, Rå Biopark, satser de på å investere mest mulig i de 2 årene de har igjen på tomta, for så, ved henvisning til alle millionene som de og staten har lagt ned, presse igjennom at de får konsesjon til forlenget drift. Om de lykkes med en slik strategi, vil det bidra til å svekke tilliten til norsk forvaltning, både til kommunestyrer, Fylkeslandbruksstyrer og til Miljødepartementet/Enova.

Ingen i vårt land bør gis anledning til å ta seg til rette på denne måten. Når søknad om konsesjon til forlenget drift kommer inn og behandles, bør folk kreve at konsesjonsvilkårene som både Fylkeslandbruksselskapet og kommunen vedtok i år 2000, blir oppfylt.

Om ikke annet fører fram, så har innbyggerne i de utsatte områdene, og andre brukere av Skibotndalen, rett til å klage og rett til å anke, om nødvendig helt opp til Høyesterett. Når man kan kreve vindmøllene på Fosen revet, for å gi rom for reinbeite, så kan man vel også kreve et illeluktende avfallsanlegg i Skibotndalen revet og fjernet for å redde bomiljøet og bevare Skibotndalen.

Stor støtte

På sosiale medier har unge mennesker signalisert at de nedre områdene i Skibotn ikke lengre er beboelig og er sagt seg glade for at de ennå har muligheten til å flytte fra Skibotn. Det er neppe lengre noen ungdommer som tar sjansen på å bygge hus i de aktuelle områdene. Det eneste som kan rette opp tilliten, er at anlegget flytter så langt unna bebyggelsen at det ikke er fare for luktplager.

Sist høst måtte LHLs rehabiliteringssenter for første gang stenge vinduene for at pasientene som er på rehabilitering i det hele tatt skulle klare å oppholde seg på senteret. Det behøves ikke så veldig mange som reiser hjem fra Skibotn, kvalme av søppellukta, før ryktet begynner å spre seg, og søknaden til LHL i Skibotn går ned.

Om LHL, bygdas største arbeidsplass, i framtida må stenge, ikke bare vinduer, men hele institusjonen, og i tillegg ungdom fra nedre delen av bygda begynner å flytte bort, kan de i Skibotn som kjemper for å få tilbake ungdomstrinnet på skolen, like godt avslutte sin kampanje. I Skibotn har det i vår vært en underskriftskampanje, mot avfallsanlegget. Folk krever at lukta må stoppes og at anlegget flyttes lenger unna bebyggelsen. Kampanjen har hatt stor støtte. Folkeaksjonen er ikke bare for de som bor i de mest utsatte områdene av Skibotn. Alle som bruker Skibotndalen og andre som er opptatte av i å bevare den unike naturperlen og det friluftsområde dalen nå en gang er, for vår generasjon og for etterslekta, kan delta. Slaget er ikke tapt ennå.

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no