I 2017 var jeg ganske spent og litt redd da jeg gikk i paraden i Oslo for første gang. Litt motvillig ble jeg dytta inn i paraden, men det var etter hvert ganske morsomt å gå.

I fjor ble det ikke parade som planlagt, men en demonstrativ marsj lørdag ettermiddag. Jeg var ikke redd, men i sjokk – og litt sint. Skjønte ikke at jeg kanskje burde vært redd.

I år vet jeg ikke, men klumpen i magen er stor. Kanskje er jeg litt redd, litt spent, litt sint – og veldig usikker. I år har jeg vurdert hver morgen om jeg skal ha på regnbuearmbånd og regnbuesokker eller ikke – tåler jeg en kommentar? De dagene jeg er usikker lar jeg vær.

Jeg skal være med på paraden i år, og vet at det kan innebære en kostnad. I mange år har jeg tenkt at det er sånn. I år er det realiteten, virkelig satt på spissen, og det er vondt. PST holdt en egen pressekonferanse om risikoen for oss – det alene sier sitt. I fjor feila de, hva om det samme skjer i år?

Tilfeldigheter gjorde at jeg ikke sto midt i det i fjor – og jeg husker nesten ingenting av perioden fra vi forlot London til vi gikk inn i resepsjonen på hotellet – i trygghet – og egentlig er det helt greit.

I 2017 visste jeg ikke hvem jeg skulle gå med, fordi jeg ikke turte. I år vet jeg heller ikke – men nå fordi det er så mange som har invitert til å være med at det er vanskelig å velge.

I løpet av denne uka med masse arrangementer på Pride House har litt av tryggheta kommet tilbake, takket være fellesskapet. Det er samtidig ganske sjukt å møte uniformert politi på vandring i Pride House, vektere som går gjennom sekker og vesker ved inngangen og sivilt politi på området.

Det høres ut som en scene fra en film for noen år siden, men det er realiteten i dag – nå.

Jeg ser at mange er kritiske til religiøse, enten det er kristne, muslimer eller hva som helst annet. Til det vil jeg si; De som er farlige er de ekstreme. Ikke la kritikken gå utover hun som bærer hijab eller hun som har et smykke med et kors rundt halsen. Vi vet ikke hva andre mener før vi har spurt, og det er skummelt å bare anta. De færreste er ekstremister.

Hat avler hat, men forståelse og dialog kveler det.

I en tid der retorikken er knallhard og kommentarfeltene er giftigere enn noen gang er det verdt å stoppe opp og reflektere litt rundt hva dette egentlig handler om. Frihet og mangfold. Likeverd og retten til å eksistere. Men; Jeg håper vi ikke bare slenger rundt oss med floskler om mangfold, frihet og kjærlighet, men også tør å sette skapet på plass. I år er mange redde og usikre, vær deres trygghet. Vær en trygg person, si det, lag trygge arenaer og inviter og inkluder. Ikke bare snakk om «love is love», frihet og mangfold – snakk om at mange opplever å være i utsatt og redde, og vær en del av løsningen!

Frihet er ikke noe man blir gitt – frihet er noe man har, men andre har en lei tendens til å begrense den. I år er min klare oppfordring: Ikke bare vær med på festen, vær med på protesten!

PS: Håper å se mange av dere som er i Oslo langs paraderuta i dag - paraden går fra Grønland klokka 13, og vi er nummer 49 av 153!

Teksten ble først publisert på Fagerli Langbergs egen Facebook-profil.

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no